Avisene tar feil om Brann

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix


For ca. ett år siden
kunngjorde Sportsklubben Brann at klubben ville ansette en sportssjef.  Man gjorde et styrevedtak på at denne stillingen skulle opprettes, men ingen har enda inntatt denne rollen på Brann stadion. Dette er selvfølgelig sterkt debattert og kritisert i disse dagene etter nedrykket. Den manglende sportssjefen har blitt den store syndebukken.

Mitt inntrykk etter å ha lest avisene er at Brann ville unngått nedrykket om de hadde ansatt en sportssjef i løpet av året som har gått.

Det er i bestefall en drøy forenkling av situasjonen.

Man kan ikke skylde nedrykket på at man ikke ansatte en sportsdirektør.

Sportsdirektørens hovedoppgave er å lede spillerlogistikken. Denne personen skal i korte trekk identifisere og kjøpe spillere klubben trenger, selge spillere klubben ikke trenger, og forlenge med de spillerne klubben allerede har, og gjerne vil beholde. 

Men denne personen har ikke makt til å kjøpe de spillerne han selv har lyst på. Styret må godkjenne alle overganger og kontraktsigneringer. Det er selvfølgelig en fordel at styret stoler på sportsdirektørens vurderingsevne, men det er ingen automatikk i at de gjør det.

På samme måte som Rikard Norling har måttet sette seg inn i klubbens spillere, deres personlighet og ferdigheter, ville en sportsdirektør ha måttet gjøre akkurat det samme. Jeg vil påstå at det er ingen aktuelle, eksterne sportsdirektør-kandidater som kjenner Brann-spillerne ut og inn per dags dato. 

En sportsdirektør er ingen quick-fix. Man ansetter en sportsdirektør fordi man ønsker en kontinuitet i spillerlogistikken - man skal hente inn spillere som komplimenterer hverandre, og som gjør at treneren kan disponere en spillerstall med forskjellige og komplimenterende ferdigheter. Man må, i den grad økonomien tillater det, ha dobbel dekning i alle posisjoner, og man må ha en fornuftig fordeling mellom unge og gamle spillere. Og ikke minst må spillerne ha ferdighetene til å spille den fotballen treneren ønsker å spille. Henter man inn en trener som vil spille fotball langs bakken, må spillerne man henter inn ha ferdigheter til å beherske den stilen.

Hadde man ansatt en sportsdirektør like etter styrevedtaket i fjor, hadde vedkommende kun fått sesongoppkjøringen til å vurdere spillertroppen, skaffe finansiering til eventuelle ny spillere, forhandle med spillerens klubb, og til slutt komme frem til en avtale med spilleren og hans representant(er). 

Om en ny sportsdirektør hadde kjøpt og solgt en haug med spillere i mars, ville han ikke fått gjort så grundig research som spillerlogistikk krever. Brann har ingen speider, og kandidatene klubben hadde fra før av var nettopp spillere som Azar Karadas, Vadim Demidov og Jacob Orlov. Gode spillere alle tre, men ikke gode nok til å gjøre Brann til et av Norges 16 beste lag.

Derfor håper jeg at Brann ikke stresser ansettelsen av en sportsdirektør unødvendig mye. Å ansette riktig sportsdirektør er minst like viktig som selve beslutningen om å ansette en sportsdirektør. At en person som ikke kjenner til klubben, treneren og spillerne skal gjøre masse endringer i spillerstallen på kort tid, er jeg fundamentalt uenig i. 

Hele poenget med en sportsdirektør er å unngå kortsiktige panikk-kjøp som tvinger klubbens økonomi i kne. 

hits