hits

mai 2013

David Moyes første feilskjær

Av Øyvind Garnes Loftheim

Følg oss på Facebook! Facebook.com/fusialt


Foto: Carl Court / AFP scanpix

I dag kom den mildt sjokkerende nyheten om at førstelagstrener i Manchester United, René Meulensteen, skal være degradert av den nye manageren, David Moyes. Meulensteen skal etter rapportene ha blitt tilbudt en jobb i ungdomsavdelingen i stedet for med førstelaget, men skal ifølge aviser som Manchester Evening News ha et ønske om å fortsette å jobbe med voksne spillere. 

Sir Alex Ferguson ledet aldri treningene til Manchester United. Det var det René Meulensteen som gjorde, i alle fall store deler av den. Der mister Manchester United en viktig brikke. Fra før av har David Moyes sagt opp Mike Phelan og Eric Steele, assistenttrener og keepertrener. Det ble ikke mye bråk av det, men Meulensteen-avgangen får flere til å stille spørsmålstegn. Nederlenderen blir sett på en av de beste trenerne (ikke forveksle med manager) i verden. 

At David Moyes tar inn sine egne folk er selvsagt helt greit. Han vil ha inn mennesker han stoler på, som gjør ting på hans måte, og som han har god "kjemi" med. Det er ingen tvil om at det er viktig. Men her har David Moyes degradert en av Sir Alex Fergusons viktigste brikker, og en person som stod spillergruppen veldig nær. Både kompetanse og personlige bånd forsvinner. Det kan bli et problem for David Moyes. 

Alt som endres under David Moyes vil i førsteomgang ikke bli sett på som en endring til noe bedre, men som et steg vekk fra Fergusons ideer og regime. Enhver spiller, enhver trener, enhver uttalelse - alt vil bli tolket i David Moyes disfavør. Det betyr ikke at han gjør noe galt, men akkurat i René Meulensteens tilfelle kan dette være et dårlig valg. Tiden vil vise. Det blir i alle fall ikke mer ro rundt overgangen fra Ferguson til Moyes etter en slik avgjørelse. 

Nå har vi vel sovet lenge nok?

Lik oss på Facebook

Av Christian Paulsen


Det har gått litt tid siden denne gjengen herjet. Foto: Erik Johansen/ Scanpix

Det smerter meg litt å skrive dette, for jeg har blitt så glad i Drillo. Jeg er for ung til at jeg fikk det med meg da det skjedde, men bare noen år etter eventyret av en kvalifisering som sendte oss til USA-VM, kjøpte jeg en VHS-film som viste meg eventyret på ny. Arne Scheie og Karen Marie Ellefsen satt på Ullevaal Stadion og guidet meg gjennom reisen som tok oss helt opp til andre plass på FIFAs rankingliste over fotballnasjoner. Bare sambagigantene som bærer drakter med strofen "født til å spille fotball" , tronet over oss.

Om rankingsystemet var rettferdig eller ikke er ikke noe poeng her. Nest best i verden har vi vel aldri vært i nærheten av å være reelt sett, men Drillos tok Norge til nye fotballhøyder en gang i tiden. En gang i tiden, og det er fryktelig lenge siden. Hans metoder fungerte utvilsomt. Drillo som fikk kritikk i øst og vest klarte kunststykket å gjøre Norges landslag til en gjeng med vinnerskaller. Vi holdt Nederland til uavgjort borte, og vi slo dem i hovedstaden. Det samme med England, på Wembley suste en kanon fra Kjetil Rekdal inn, en kanon som fortsatt lager ekko her hjemme. På Ullevaal sørget Leo og Bohinen for norsk suksess.

Tjue år har gått siden den gang, og siden den gang har mye gått galt. Det meste egentlig. I sitt siste forsøk klarte Drillo å ta Norge til nok et sluttspill. Semb fikk oss til EM to år etter, mye av Drillos fotball hang fortsatt igjen. Og siden har det vært stille fra Norges landslag. Man skulle tro at et så godt grunnlag som ble dannet den gang, skulle være mulig å videreutvikle? Men nei, i tiden som har gått har vi sovet i timen mens de europeiske nasjonene har lært av hverandre, og utviklet fotballen videre uten vår deltakelse. Tidvis glimter vi til med resultater verdt et smil, men vi klarer ikke å hevde oss. Kun nordmenn ser på oss som konkurransedyktige internasjonalt. Jeg er ikke ute etter å legge skylden på noe eller noen. Jeg har bare lyst til å se at vi beveger oss ut fra dette mørket.

Avstanden som i dag er reell er naturligvis ikke landslagets ansvarsområde. Men vi må snu hele skuta om vi skal havne på rett kjøl igjen. Og landslaget representerer hovedsakelig vår satsing. Og vår satsing er rett og slett ikke god nok.


Foto: Lise Åserud / Scanpix


José Mourinho sa en gang at han ikke bryr seg om landslagsfotball. Han skulle ta ferie mens nasjonene gjorde opp seg imellom om historiens mest kjente fotballtrofé. Det synet må han få lov til å ha, enten han mener det eller ikke, men et slikt syn kan vi ikke tillate oss i en fotballnasjon som Norge.

Vi må være realistiske. Norge er ikke et ideelt land for å fostre et godt landslag. Vi er få, vi har årstider som gjør at vi må tilpasse oss i mye større grad enn veldig mange andre land osv. Selv om små nasjoner som Uruguay gjør det godt også i store mesterskap i den moderne fotballen, kan vi ikke forvente at Norge skal kunne levere lignende resultater.

Det vi imidlertid kan og bør forvente, er at det norske fotballandslaget er et ansikt utad representativt for hva det norske fotballmarkedet har å tilby utlandet. For vi er i hovedsak en eksportnasjon. Våre spillere skal fostres hjemme, og selges ut! Norge og Tippeligaen er ikke noen endestasjon for egne talenter, det bør være et springbrett ut i den store verden. På 90-tallet hadde vi utenlandsproffer i hopetall, tjue år etter ser det tynt ut. Noe gjør vi vel feil?

Vi kan ikke være så naive å tro at alt som gjøres kan, blir gjort. At landslagssjefen ytrer at en av spillerne er hentet inn til kvalik-troppen på bakgrunn av et databasert speiderprogram og gamle bragder, setter i gang en varselslampe.

Selvsagt er det et trygt valg, en gammel traver i midtforsvaret er ikke det verste, men det er fryktelig feigt, og dumt. Det blir forsvart med spilletid i klubb, og vi skal liksom godta dette. La meg spørre - hadde Kjetil Wæhler vært noe nærmere en startoppstilling i Southampton enn det Vegard Forren er i dag? Jeg tror ikke det. Forren trener hver eneste dag på et mye, mye høyere nivå enn hva vi kan si at Wæhler gjør i Sverige. Jo visst har han spilt kamper jevnlig, men jeg tror allikevel at nivåforskjellen mellom PL og Allsvenskan utligner dette elementet. I tillegg hører Forren til en ung generasjon som skal utvikle seg, Wæhlers årgang egner seg snart ikke engang som vin. Kanskje tar jeg feil, men jeg synes allikevel at måten landslagsledelsen tar sine valg på er feige og lite utviklende.

Jeg synes Drillo skal få sitte ut kontraktsperioden nå. Et skifte midt i en kvalifisering er nok sjeldent positivt, og dessuten synes jeg vi skal gi mannen den respekten han fortjener. Han er tross alt den eneste som har stått for landslagsuksess verdt å nevne på lang tid.

Men så, når Egil legger gummistøvlene på hylla, og sitter tilbakelent og slapper av etter en lang og flott karriere, da håper jeg vi griper sjansen. Da håper jeg vi kan tenke nytt. Jeg vil ikke bare ha en ny på sidelinjen for Norge. Jeg vil ha et prosjekt. Fotball består stort sett av prosjekter i disse dager. Prosjekt Strømsgodset, prosjekt City, prosjekt Liverpool, prosjekt Tyskland. Nesten over alt der det gjøres sportslig suksess innenfor fotballfaget, ligger en klokkeklar og definert plan.


Foto: Kyrre Lien / Scanpix


Jeg håper det omstruktureres i hele systemet. At alle som har NOE SOM HELST å gjøre med det norske landslaget og utviklingen av norske fotballspillere skal vise at de sitter i sin posisjon fordi de har noe å komme med. Jeg vil ha en klar plan for hvordan u-21 generasjonen skal tas best mulig vare på. For talentene Norge har klart å produsere de siste årene kan det faktisk lukte litt krutt av. Men da må ting gjøres riktig. Naturligvis skjer utviklingen til spillerne først og fremst i klubben de daglig spiller i. Men la oss bruke landslaget til å vise fram en sammensveiset gjeng med pil i samme retning, en gjeng som spiller en fotball Norge kan stå for. En fotball som gjør at speiderne vet hva de får i norske spillere. En fotball som vil gjøre norske spillere attraktive for speiderne som tar seg tid til å besøke en fotballnasjon som ikke lenger er hva den var.

Ser vi på akademier rundt om i landet, kan det virke som at norsk fotball, gjerne representert av enkeltklubber som har gjort sin research, endelig har begynt å skjønne hva som må til. AkerAkademiet tilbyr profesjonelle trenere til sine syvåringer. Dette betyr ikke at fotball ikke skal være gøy. Trenerne er flinke med barn. Det betyr kun at det som er gøy blir gjort på en riktig måte. 

Disse talentene kan forhåpentligvis bli gode både for norske klubber og et norsk landslag. Og de vil kunne selges med god fortjeneste, noe alle tjener på. Men da må de ansvarlige forberede seg nå. For skikkelig planlegging har ikke vært å se på altfor lang tid.


Derfor har City en lysere fremtid enn United

Av Øyvind Garnes Loftheim


Txiki Begiristain til venstre og Ferran Soriano til høyre. Foto: Mike Egerton / PA Photos Scanpix

Det har vært innholdsrike dager for Manchester City den siste tiden. Først gikk man på et forsmedelig FA-cupfinale-tap mot lille Wigan, og noen dager senere fikk Roberto Mancini sparken. For noen dager siden ble det klart at Manchester City og MLB-klubben New York Yankees, sammen skal starte opp fotballklubben New York City FC, og løse lisens i MLS ? en liga man må betale seg inn i.

Vi kan også med 99,99 prosents sikkerhet si at Manuel Pellegrini blir ny manager for City. Den chilenske ingeniøren har lagt bak seg mange vellykkede år i spanske La Liga, og  var en Juan Roman Riquelme-straffebom unna å slå ut Arsenal i semifinalen i Champions League i 2006.

Der menn som Arsène Wenger og Sir Alex Ferguson har hatt fullstendig kontroll over hvilke spillere deres klubber har kjøpt og solgt, vil Manuel Pellegrini neppe få en slik makt i Manchester City. De lyseblå er direktørstyrt fremfor managerstyrt, men modell som er annerledes enn den tradisjonelle engelske manager-varianten.

"Manager"

I praksis betyr det at ?manageren? blir en førstelagstrener, eller taktisk trener, som har ansvaret for å lede treningene og kampene. Spillerlogistikk, som kjøp, salg og kontraktsforlengelser, som andre managere bruker masse tid på, vil være sportsdirektør Txiki Begiristain sitt ansvarsområde.

Det sikrer en kontinuitet på spiller- og spillestils-siden for klubben, uavhengig av hvor mange ?managere? som får sparken. Alle managere kan miste en garderobe, og gjennomsnittsansettelsen til en manager er så kort at det ofte blir meningsløst å gi en manager ansvaret for spillerkjøp. Når man sparker en manager, sitter man ofte igjen med en mengde spillere som passet inn i den forrige managerens spillestil, men som ikke kommer til å bli brukt av den nye. Det betyr ofte penger rett i dass.

En manager, etter Citys modell, skal tenke neste kamp, neste trening, tre- og fire kamper frem i tid, neste måned, og så videre. Han skal tenke kortsiktig, han må tenke kortsiktig. Han er ansvarlig for de resultatene. Sportsdirektøren, Txiki Begiristrain, skal lage best mulig arbeidsvilkår for manageren. Men han har samtidig ansvaret for å tenke ti år frem i tid. Det er han som skal ta seg av stallsammensetningen, og det er han som har ansvaret for at klubben til enhver tid beveger seg i den spillestils-retningen klubben (eieren / styret) ønsker å benytte seg av. Med spillestil tenker jeg da på grunnprinsipper, som et underholdende kortpasningsspill med offensiv tankegang, og ikke nødvendigvis 4x3x3 over 4x2x3x1.


Manuel Pellegrini. Foto: Fernando Veludo / AFP scanpix

New York City FC

Manchester City prøver å krige seg til en plass på stjernehimmelen som stort sett allerede er okkupert av sine byrivaler, de spanske storklubbene, Bayern München, Juventus, Milan og Liverpool. Dette markedet har i lang tid vært det asiatiske. Mange klubber har i lang tid dratt til Asia på treningsleirer, og selv FIFA arrangerer sin Klubb-VM-turnering i Japan. Dette gjør de ikke på grunn av baneforholdene i øst, men fordi kjøpekraften er stigende og fotballinteressen voksende.

Med sitt nye prosjekt, New York City FC, er det klart at Ferran Soriano og Manchester City satser på å slå seg inn i et stadig mer fotballinteressert nord-amerikansk marked. ?Soccer?-interessen er enormt stor i USA, og vil nok bare fortsette å vokse. Flere og flere storklubber drar nå til USA i pre season. Dette gjelder klubber som Chelsea, Liverpool og Real Madrid.

Vi vet veldig lite om hva som er planen til Citys eiere, men de har nok, som de fleste andre, et ønske om å balansere inntektene og utgiftene. Utgiftene er høye, og vil nok forbli det. Da gjelder det å øke inntektene.

Fotballklubber har i hovedsak tre store kommersielle inntektskilder: TV-avtaler, billetter og drakt- og effektsalg. I tillegg kommer inntekter fra sponsorer, spillersalg, og turneringsgevinster.

TV-avtalen forhandler Premier League frem på vegne av klubbene, og deles ut etter plassering på tabellen. Den øker for øvrig stort fra og med neste sesong. Stadion har en viss kapasitet, og City fyller sitt Ethiad greit. Derimot har man mye å gå på rundt drakt- og effektsalg i nye markeder. Økt tilstedeværelse og støtte i USA, vil også kunne tiltrekke seg nye sponsorer, og dermed økte sponsorinntekter. Dette er klubbdrift med global tankegang. Manchester City har ikke den samme historien som Liverpool og Manchester United for folk flest, men kan ta igjen forspranget ved å spille kortene sine smart.

Nå skal jeg ikke spekulere i om sparkingen av Roberto Mancini var riktig eller ikke, men det er et ekstremt positivt tegn at man sparker en manager før pressen og supporterne jager ham bort. Det betyr at man er proaktiv, at man er forut av situasjonen, og at man har alle essene på hånden.

Til avisen Telegraph forteller Ferran Soriano, klubbdirektør og styrets forlengede arm, at de har studert potensielle kandidater til trenerrollen siden november. Han forteller også at kandidater som på overflaten ikke ser dyktige nok ut, kan gjøre et veldig godt inntrykk dersom man studerer dem, og forhører seg med kilder som deres tidligere spillere. Dette er solid håndverk av Manchester City.

Galacticos eller Manchester United?

For Manchester City og deres globale prosjekt er det viktig å fremstå som attraktive. Folk heier på artige lag. Soriano og Begiristain kommer begge fra Barcelona, og opplevde tilveksten av fans som et følge av Barcelonas attraktive spillestil og gode resultater. Det er noe lignende de vil med Manchester City.

Manchester City under Roberto Mancini var ikke alltid et attraktivt skue. Derfor tar City nå grep. Hva de gjør på overgangsmarkedet er også interessant. Henter de mer attraktive spillere og større profiler? Cristiano Ronaldo ville vært prikken over i-en i City. Profiler skaper interesse, men det gjør også resultater. Det er mye mulig at City velger sistnevnte vei: Vinn så mange trofeer som mulig, og få supportere på grunn av det. Det har Manchester United lykkes med. Real Madrid gikk for Galacticos-varianten, og hadde suksess med det, i hvert fall utenfor banen.

Manchester City driver nå klubben med en så stor profesjonalitet at jeg er overbevist om at de blir en av de beste klubbene i verden de neste årene. Manchester United er i en overgangsfase etter at Sir Alex Ferguson ga seg, og det var akkurat det City trengte for å få den siste motivasjonen. Jeg ser det som helt sannsynlig at City finner flere / bedre trofeer enn Manchester United de neste fem årene.  Money talks, men nå er City også i verdenstoppen hva klubbdrift gjelder. 

Lillestrøms overgangsproblem

Av Øyvind Garnes Loftheim

Magnus Haglunds jobb som hovedtrener for Lillestrøm SK blir nå heftig debattert landet over. Laget hans har hatt en mildt sagt variabel sesongstart, og står med 3-3-5 på sine 11 første kamper, noe som gir en svak tolvteplass i Tippeligaen. Det spekuleres også i om selveste Ståle Solbakken står klar til å ta over treneransvaret.

Jeg skal ikke diskutere hvorvidt Magnus Haglund fortjener sparken eller ikke. All erfaring tilsier at det er lagene med kontinuitet på trenersiden som gjør det best. Det kan jo også ha noe å gjøre med at de trenerne som gjør det godt heller ikke får sparken, men det vet vi ikke. Det vi vet er at trenere som sitter lenge gjør det bra, og at trenere som gjør det dårlig får sparken. 


Magnus Haglund. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det vil jeg diskutere, er Lillestrøms innkjøpspolitikk. Den verdenskjente sportsøkonomoen Stefan Szymanski har tidligere argumentert for at hvilken manager en klubb har ikke spiller så stor rolle - det er størrelsen på lønnsbudjsettet som har noe å si. Det er en klar likhet mellom størrelsen på lønnsbudsjettet og plassering i ligaen, mener han. Jeg anbefaler å lese denne artikkelen som er skrevet av hans kompanjong og medforfatter Simon Kuper: www.ft.com

Om du klikker på denne linken, ser du at Lillestrøm har det sjette største budsjettet i Tippeligaen. Nå kan vi ikke si sikkert om det totale budsjettet er like stort som lønnsbudsjettet relativt sett, hos Lillestrøm som hos de andre klubbene, men akkurat nå er det de tallene vi må forholde oss til. Basert på forskningen til Stefan Szymanski, som står bak boken "Soccernomics", evt. "Why England Lose", skal Lillestrøm altså komme på sjetteplass i Tippeligaen. I dag ligger de seks plasser dårligere enn det. 

Lillestrøm har vunnet 37% av sine kamper i Tippeligaen fra og med 2008 til og med 2012, ifølge Wikipedia. Brann, som havnet på sjetteplass i 2012-sesongen, vant 43% av sine kamper det året. Det er dette snittet Lillestrøm må opp i. Hittil denne sesongen har LSK kun vunnet i overkant av 27% av sine kamper. 

Kun seks av dagens 22 LSK-spillere var i klubben før 2012, ifølge Wikipedia. Blant spillerne som har kommet inn, finner vi Thorstein Helstad, Petter Vaagan Moen, Bjørn Helge Riise, Erik Mjelde og Fredrik Stoor. 

Thorstein Helstad gikk i sin tid fra Brann til Le Mans, og dro derfra videre til Monaco. Han ble hentet til Lillestrøm fra Monaco, som nå skal ha signert Radamel Falcao for rundt 600 millioner kroner.

Petter Vaagan Moen fikk seg et år i Queens Park Rangers da han dro fra Brann, men ble hentet til Tippeligaen igjen av Lillestrøm.

Bjørn Helge Riise var Fulham-spiller (men ble leid ut) i tre år før han gikk tilbake til Lillestrøm.

Erik Mjelde var en av Branns mest betrodde spillere, før han etter mye om og men havnet i Lillestrøm.

Fredrik Stoor spilte bra for Sverige i EM 2008, da han var Rosenborg-spiller. Han ble solgt til Fulham, der han fikk fire seriekamper. Han ble så utlånt til Derby, og fikk elleve kamper før Vålerenga hentet han tilbake. Han ble så utleid til Lillestrøm, som gjorde han til sin eiendom før denne sesongen. 

De fem overnevnte spillerne er alle gode fotballspillere, la det ikke være noe tvil om det. Problemet til Lillestrøm er at prestasjonene som gjorde dem til utenlandsproffer og landslagsspillere ligger mange år tilbake i tid. Etter relativt mislykkede utenlandsopphold for alle, bortsett fra Erik Mjelde, har de nå retunert til norsk fotball. 


Bjørn Helge Riise. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix

Nå sitter jeg dessverre ikke på eksakte tall, men jeg tror ikke noen av disse spillerne tjente under fem millioner kroner i året (inkludert sign on fee) i utlandet. Mange storklubber i norsk målestokk har i dag rundt én million kroner i grunnlønn for spillerne sine. Ifølge denne artikkelen tjente Thorstein Helstad 10 millioner kroner i året i Frankrike. Det er rundt 1/6 av hele budsjettet til Strømsgodset for denne sesongen. 

Hvert eneste overgangsvindu forlater spillere sine klubber til fordel for andre klubber som tilbyr høyere lønn. Sånn er overgangsmarkedet. Om du fikk fem ganger så mye penger for å gjøre jobben du gjør nå, hos en annen arbeidsgiver, hadde du da takket nei? Neppe. Jeg klandrer ikke fotballspillere, i alle fall ikke når det står mellom å tjene tre millioner eller femten millioner de neste tre årene. Fotballspillere har som regel korte karrierer, og har bare mulighet for denne inntekten i noen få år. Selvfølgelig griper de sjansen. 

Se nå for deg at du jobber hos en stor og populær arbeidsgiver, men at du ikke har en så fremtrende rolle i bedriften som du kanksje ønsket. Så kommer det en mindre arbeidsgiver og tilbyr deg en femtedel av lønnen du har i din nåværende bedrift, men kan love deg en mer fremtredende rolle. 

Drar du?

Neppe. 

Det finnes nok veldig få Premier League-spillere, selv om de ikke får så mye spilletid, som er villig til å gå fra fem til én million kroner i lønn for å få spille for en middels stor Tippeliga-klubb. Og det er også helt greit. Likevel ser vi at flere tar valget. I mine ører høres det ut som at klubbene har tilbudt dem en høyere lønn enn normalt, for at de skal takke ja til tilbudet. De har rett og slett prøvd å matche Premier League-klubbene på lønninger. I dag har Lillestrøm fire ganske nybakte utenlandsproffer i stallen sin. De er nok ikke billige i lønn. 


Thorstein Helstad og Petter Vaagan Moen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Et annet problem er alderen. Disse fem spillerne som vi nevnte over, har en snittalder på 30,4 år, ifølge Wikipedia. Fire av dem er 29 år gamle, og Helstad har blitt 36 år gammel. Med andre ord er disse spillerne neppe aktuelle for videresalg. Klubbene i Europa vil stort sett ha unge spillere - ikke spillere som snart har rundet 30. Vi kan rett og slett konkludere med at Lillestrøm ikke vil hente særlig med inntekter fra salg av disse spillerne, og så får dere heller ta meg på det om jeg tar feil. 

En annen viktig ting er spillernes CV. Hva vil du helst kjøpe om du er en europeisk klubb: En spiller som har prestert godt over flere sesonger i Tippeligaen, eller en spiller som allerede har reist til en europeisk liga og blitt veid og funnet for lett? Både Petter Vaagan Moen, Bjørn Helge Riise og Fredrik Stoor har relativt mislykkede utenlandsopphold bak seg. At de allerede har mislyktes i Premier League betyr at de neppe tar nivået ved en senere anledning. De har fått sin sjanse, men grep den ikke. Dette avskrekker klubbene. De vil jo ikke ha spillere som de vet ikke tar nivået!

En annen faktor, men som jeg ikke skal spekulere i om gjelder disse spillerne, er hvorvidt motivasjonen er på plass. Er disse spillerne i Lillestrøm fordi de er kjempegiret på å spille Tippeliga, eller er de der for å melke ut siste rest av karrierer som allerede er toppet av proff-liv og landslagsspill? Det er i alle fall et spørsmål som er verdt å spørre seg. 

Det finnes kanskje ett unntak til alt dette. Etter at Brann tok seriegullet i 2007, skrev en person som ikke var Brann-supporter følgende (fritt etter min egen hukommelse): «Brann kjøpte seg til seriegullet i 2007, men jeg tror nok de synes det var verdt det». Innkjøpspolitikken til Lillestrøm kan ligne litt på den Brann hadde i forkant av gullsesongen i 2007. Brann kjøpte spillere hjem fra utlandet, men de var riktignok gjerne litt yngre enn Lillestrøms signeringer. Brann vant seriegullet, og var ett eneste mål i Marseille unna å nå gruppespillet Champions League. 


Mohammed Abdellaoue. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Molde tjente ca. 20 millioner kroner på deltagelsen i Europa League-gruppespillet i fjor. Får man slike inntekter, eller enda bedre, Champions League-gruppespillets drøye 80 millioner kroner, vil det i mange tilfeller være verdt det. Men Lillestrøm har ikke en stall som er god nok for hverken seriegull eller Europa League-gruppespill. I skrivende stund er de faktisk dårligere enn Hønefoss og Sarpsborg 08. Laget er ikke godt nok. Kjøpet av Petter Vaagan Moen (som har levert strålende prestasjoner) er ikke prikken over i-en eller glasuren på krydderkaken - Petter Vaagan Moen er den spilleren som vil gjøre forskjellen på en 8. plass og en 11. plass, fordi resten av laget hverken er godt nok eller samspilt nok. 

Noen av de beste signeringene i Tippeligaen de siste årene har vært spillere fra billige markeder, som de mange gode kjøpene fra Afrika (Didier Ya Konan, Kara Mbodj, Stephane Badji, Mame Biram Diouf), fra sør-amerikanske land som Costa Rica (Celso Borges, Christian Gamboa), Brasil (Alanzinho) og Jamaica (Rodolph Austin), og fra mer lokale klubber som Skeid (Moa Abdellaoue) og Bodø/Glimt (Stefan Johansen). De spillerne har også kostet ca. slikk og ingenting, og de har ofte blitt solgt for flere titalls millioner kroner, eller har kvalitet og potensiale som tilsier at de kan bli verdt mange millioner ved et eventuelt salg. 

Gode spillerkjøp er nesten alfa og omega. Det kan gjøres billig, og det kan gjøres dyrt. Jeg foretrekker billig, og jeg foretrekker videresalg med gevinst. 

PS: Disse tingene som er nevnt ovenfor gjelder ikke bare Lillestrøm, men også de fleste andre norske klubber, spesielt rundt finanskrisen. Nå er økonomien på vei opp igjen, og det blir spennende å se om flere faller tilbake til gamle synder.

Hva foretrekker du? Hva tror du er galt med Lillestrøm?

- Noen liker mora, andre liker dattera!

Av Christian Paulsen


Foto: Gorm Kallestad / Scanpix


Tanken var å spørre han om faget kommentering. Men det finnes ikke.

- Kommentering er ikke et fag, sier Morten Langli.
-Det handler om smak. Noen liker mora, andre liker dattera, smiler han i det han forlater kommentatorboksen etter endt arbeidsdag. Jeg liker Morten Langli, som kommentator vel å merke.

Å snakke oss gjennom 90 minutter med dramatikk er kanskje ikke noe fag, men det er utvilsomt en kunst. Og jeg har på følelsen at selv om kunstneres anerkjennelse ofte er spredt, vil mange enes om at Langli er en av de fremste utøverne i gamet.

For det kan slå negativt ut, lydsporet som parallelt med stemningen fra stadion guider oss gjennom vår valgte fotballkamp. Det kan handle om stemmebruk, ordvalg, hyppighet på de valgte ordene, tonefall, flyten, ja til og med en dialekt man misliker, kan være nok til at dette lydsporet blir mer irriterende enn det er behjelpelig. Og alt er selvsagt subjektivt. Jeg skal ikke lyve, ved flere anledninger har jeg ønsket meg en knapp på fjernkontrollen som fjerner dette lydsporet, slik at jeg kan kose meg kun med stemning fra arenaen.

Men ikke når Langli sitter i boksen. Jeg synes han finner en flyt som gir meg noe ekstra til fotballkampen. Informativt, folkelig, men med en profesjonalitet jeg synes er sjelden blant kommentatorer, fører han oss igjennom både Tippeligaen og Premier League. Dette er en markant kontrast til andre kommentatorer, som ofte flåsete og noen ganger direkte tullete, lirer av seg i overkant melodramatiske metaforer og annet rør.

Mange trekker sikkert godt på smilebåndet av en slik bloggpost som dette, men jeg tilhører altså det slaget som setter pris på en god kommentator. Litt for ofte merker jeg at irritasjonen over det jeg mener er dårlig kommentering, overskygger kampen jeg ser. Det hender også at jeg skrur av lyden om det blir for ille. Derfor synes jeg det er på sin plass med litt anerkjennelse av en jeg mener gjør jobben sin godt.

Det er ingen tvil om at mannen kan sitt fag. Fotballfaglig forklarer han gjerne tendenser gjennom en fotballkamp, og analysene han serverer treffer etter min mening stort sett spikeren. Ikke sjeldent lar jeg meg imponere av ting han ser og kommenterer, som andre i samme yrke ofte overser totalt. Det kan være en liten teknisk detalj som avslører at han selv har lagt igjen noen timer på treningsfeltet, eller strukturen i en forsvarsrekke som avslører sårbarhet. I det hele tatt får Morten Langli med seg det meste som skjer utpå gressmatta, og gjennom å påpeke dette opplyser han også seerne. Vel, det er jo nettopp det en kommentator skal gjøre, enig i det. Men det er det søren ikke alle som gjør. Og folk som gjør jobben sin godt, fortjener skryt.

Langli har naturligvis gode kolleger i TV2-banden. Jeg er sikker på at de hjelper til med statistikk og annen triviell informasjon som kan være artig å høre på gjennom en kamp. Og når han sitter i boksen med kollega Petter Myhre er det gøy å høre på. De to har tydeligvis funnet en kjemi seg i mellom som hvertfall jeg, og helt sikkert mange andre setter pris på.

Det finnes et par andre i samme team som også fortjener ros, Øyvind Alsaker er en av disse. Entusiasmen som smitter over fra florøværingens iver er slående.

Som nevnt innledningsvis bunner dette i subjektive oppfatninger. Som Langli selv sa, noen liker mora, andre dattera. Vel, ved kommentatorspakene liker jeg Langli. Og det synes jeg fortjente en liten hyllest.


Er du enig/uenig i blogginnlegget? Hvilken kommentator vil du helst høre på gjennom en fotballkamp? Kommenter under. 

Fergusons siste trekk

Av Christian Paulsen


Foto: Ian Kington/ AFP scanpix


Nå kjære fotballsirkus, hva har vi i vente?

Denne dagen har jeg tenkt på mange ganger. Jeg har bare ikke visst at dagen jeg tenkte på var i dag. Alt virker ganske normalt. Men allikevel vet jeg at noe er annerledes. Veldig annerledes. Noe har endret seg i dag, i sporten jeg ikke kan leve foruten. 

Dagen innleder en ny epoke i fotballhistorien. Onsdag 8. mai 2013 - Sir Alex Ferguson sier at nok er nok.


13x Seriemester
2x Champions League
5x FA-cup
4x Ligacup
10x Charity Shield
+ et par titler til


 Nok var bra det. Nok var fantastisk bra. 

Størst av alle må nok (dessverre for mange) alle innrømme at han har vært. Å dominere engelsk fotball gjennom nesten tre tiår på den måten han har gjort, er ikke annet enn enestående. Det skriver vel de fleste i sine hyllester til den karismatiske skotten i dag.

Spørsmålet alle har tenkt på, blir plutselig veldig tydelig i dag. Hvor gode er egentlig Manchester United? Hvor god var Ferguson? Jeg mistenker nemlig at Manchester United ikke er bedre enn et ganske godt fotballag, og at Ferguson har fungert som den hemmelige ingrediensen gryta måtte ha. Jeg mistenker at uavhengig av hvem som blir valgt ut som arvtager får vi erfare at skotten selv var den viktigste brikken i spillet. Vi er naturligvis mange som har tenkt samme tanke, og nå får vi snart svaret.

Det virker sannsynlig at det blir David Moyes som tar over etter sin landsmann. Et lite overraskende valg, nokså trygt. Jeg tror det kan vise seg å være et smart valg. I en slik periode som Manchester United beveger seg inn i nå, kan egenskapene til Moyes være gode å ha. En lojal og hardtarbeidene fyr som gjennom hele karrieren har fått mye ut av nokså lite. Ikke helt ulikt Sir Alex. Selvsagt har han hatt mye å ta av. Både i form av stjernespillere og overgangsmidler. Men jeg sitter allikevel igjen med en følelse av at Sir Alex alltid fikk mer ut av det han hadde, enn hva de fleste andre ville fått. Kanskje er det dette som frister United ved Moyes. Kanskje ser Ferguson flere likheter. For én ting er helt sikkert, dette er Fergusons siste trekk - en ny manager er håndplukket av skotten selv, det er jeg overbevist om.


Foto: Scot Heppell/ AP scanpix

Og nettopp derfor synes jeg argumentet mange bruker om Moyes blir for svakt. Jeg har lest at mange mener Moyes befinner seg på en hylle minst et nivå under der United bør lete. Da synes jeg det er på sin plass å kontre med siste avsnitts avslutning. Dette er ikke et valg styret i United tar på egenhånd. Aldri hadde Sir Alex overlatt sin arvs skjebne til styrerommet - dette er hans siste touch på det mesterverket han har skapt. Kanskje går det galt? Kanskje fungerer det? Men hvis Sir Alex Ferguson mener at valget er riktig, så tror jeg de fleste kan enes om at det finnes muligheter for at han har rett.
 

Denne dagen kommer jeg til å huske. Jeg kommer til å huske hvor triste mine United-venner var. Selv synes jeg bare det hele er litt rart. Det tror jeg Ryan Giggs synes også, som for første gang i sin karriere får en ny manager, i en alder av 39 år.

Søndag kommer Sir Alex til å lede seriemesterne igjen. Fra sidelinjen på Old Trafford - for aller siste gang.

Chelsea-syndromet til Old Trafford?

Øyvind Garnes Loftheim


Foto: Jon Super / AP scanpix 

Det siste døgnet har det svirret masse rykter om Sir Alex Fergusons fremtid på Old Trafford. Den seriøse engelske avisen The Telegraph meldte tirsdag kveld at skotten vurderer å avslutte karrieren, og at han planlagte å komme med sjokknyheten før søndagens hjemmekamp mot Swansea. Sir Alex har blitt 71 år gammel, og har skrantende helse. I sommer skal han gjennom en hofteoperasjon. 

Det forventes at Manchester United skal komme med en redgjørelse overfor New York-børsen der klubbens aksjer omsettes, fordi aksjemarkedet har krav på informasjon som kan påvirke prisene på aksjene.

Det jeg vil frem til i dette blogginnlegget, er ikke hvem som skal erstatte Sir Alex, om han faktisk går av. Den debatten er grei. Det blir David Moyes, med José Mourinho som en god outsider.

For det jeg vil prøve å sette lys på, er hva Manchester United bør gjøre på overgangsmarkedet, eller rettere sagt hvilke endringer de bør gjøre i sin nåværende tropp. 

Spillere som Paul Scholes, Ryan Giggs, Rio Ferdinand, Nemnja Vidic, Patrice Evra, osv, virker å ha så sterke bånd til Sir Alex Ferguson, at det ligner litt på John Terry / Frank Lampard / Ashley Cole - situasjonen i Chelsea. 

I Chelsea sies det jo at det er spillerne som har fått avsatt managere de ikke likte - eller rettere sagt: Enkeltspillere i graderoben, som de overnevnte, har hatt mer makt over garderoben og klubben enn det manageren har hatt, post-Mourinho, og at man har klart å sparke alle managere som ikke har gjort disse spillerne til lags - og som har gjort ting annerledes enn Mourinho. 

En ny manager som kommer inn i United, vil ha idrettshistoriens vanskeligste jobb, det tror jeg vi kan slå fast. Måten Sir Alex har drevet United på, er eksemplarisk. Jernhånden hans har styrt klubben i riktig retning i over et kvart århundre. Selv var jeg ikke engang påtenkt da Ferguson tok over United, og sånn er det nok for veldig mange fans også - de vet ikke hvordan et ManUtd uten Sir Alex Ferguson er. 

En ny manager forventes ikke bare å gjøre det like godt som Sir Alex, men han forventes nok også å ta laget et ekstra hakk i Champions League - Sir Alex har bare vunnet det gjeveste trofeet to ganger, i 98-99, og 07-08. Og mens man kjemper for CL-tittelen, forventes det å holde unna alle rivalene i kampen om ligagullet, det forventes at man skal drive økonomisk sunt, man må ta kampen mot eierne, man må fortsette å ta inn ungdommer fra eget akademi, og man må behandle ærverdige spillere som Ryan Giggs, Paul Scholes og Rio Ferdinand med respekt. 

Det finnes to positive scenarioer. 

*"Spillerne" som det refereres til her, er altså spillere som Giggs, Scholes, Ferdinand, Evra, osv.

1. Spillerne blir i klubben når Sir Alex drar, og hjelper manageren i gang, og får de andre spillerne til å vise respekt for manageren. Så legger de opp etter tur når de ikke er gode nok lengre.

2. Spillerne forlater klubben sammen med Ferguson. Den nye manageren sitter da igjen med en gruppe sultne, unge spillere, som er relativt nye i klubben, og som han får mer råderett over.

De to negative scenarioene er:

3. Spillerne blir i klubben når Sir Alex drar, men blir misfornøyd med hvordan ting gjøres, misfornøyd med at de må sitte på benken eller tribunen, og når det begynner å gå dårlig, så kjemper de for et managerskiftet. Dette har vi sett mye av i Chelsea, under mange topp-managere. 

4. Spillerne forlater klubben når Ferguson går av, og klubben mister Manchester United-identiteten og vinnerkulturen. En ny manager sitter igjen med et ganske godt, ungt lag, men med en redusert vinnerkultur, som vil gå på for mange poengtap alá Manchester City (les: har det beste laget på papiret, men får ikke det beste ut av spillerne, slik Ferguson har gjort).

 

Hvilket scenario ser du for deg? Kommenter gjerne under! :-)

Kjenner du deg igjen i disse fotball-reglene?

Av Øyvind Garnes Loftheim

Tottenham-spiller Kyle Walker delte 1. mai i år et bilde som nå går som en farsott på Twitter. 

Alle som har spilt fotball med kompiser og klassekamerater, uavhengig av land, kjenner seg nok godt igjen i disse ti punktene som du kan se på bildet nedenfor.


Faksimile: Twitter.com

Tottenham-backen kan du følge på Twitter ved å følge denne linken: https://twitter.com/kyle28walker 

Twitter-bildet som feller Mourinho

Av Øyvind Garnes Loftheim

Faksimile: Twitter.com

Se nøye på dette bildet. Hva ser du? To menn, en som bærer, og en som ikke bærer? Da har du helt rett.

Men det som er så fantastisk med dette bildet, er at det viser José Mourinho - på IKEA. Fremdeles ikke overbevist?

Dette bildet viser José Mourinho på IKEA i hjembyen sin. 

Og det bildet ikke viser, er at José Mourinho bruker 200 euro på pappesker og tape. Ikke sensasjonelt, men om vi slår det sammen med uttalelsene etter Champions League-exiten, så viser dette bildet en José Mourinho som gjør seg klar til å flytte fra Spania til England, der han etter alt og dømme blir ny manager for Chelsea FC. 

Det melder i alle fall denne nettsiden: http://www.intereconomia.com/noticias-/punto-pelota/josep-pedrerol-mourinho-se-gasto-200-euros-cajas-embalaje-y-precintos-2013050 

 

Kilde: 

https://twitter.com/javicarreterog/status/330998680721166337

Folk elsker å hate John Arne Riise

Av Øyvind Garnes Loftheim


Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

I dag kom den sjokkerende nyheten om at John Arne Riise gir seg på landslaget med umiddelbar virkning. Forrige uke var en stor debatt rundt Riises uttalelser om rett til å bære kapteinsbindet på landslaget. Det var sannsynligvis dråpen i havet for Fulhams venstreback. 

Det finnes ikke en eneste norsk landslagsspiller som har høstet like mye kritikk som John Arne Riise, og jeg tror rett og slett at Riise er lei. 

John Arne Riise har hatt en fantastisk karriere. Monaco, Liverpool, Roma og Fulham står alle på CVen hans. Det er imponerende. Han har også fått 109 landskamper, som er rekord i norsk sammenheng. Det står det enorm respekt av. 

Jeg tror mange ser på Riises prestasjoner gjennom et filter av utenomsportslig trøbbel. Men det utenomsportslige har ikke vært et resultat av såkalt drittsekkoppførsel, men alle episodene minner heller om en gutt og en mann som har vært ung og naiv i møte med den store verden. 

Fra toppen av hodet mitt kommer jeg på disse sakene:

- SMSene.

- Agent-bråket (tapte mye penger).

- Craig Bellamys golfkølle.

- Slosskampen med John Carew

- Familien

- Twitter-bråket før Island-kampen

- Kaptein-uttalelsene

- Statuen utenfor Color Line stadion

Det er ikke snakk om noen Mario Balotelli, akkurat. Det meste, bortsett fra slossingen, evt. kranglingen, med John Carew, er småtterier, litt dårlig dømmekraft, litt hardtarbeidene gutt fra sunnmøre som akkurat har fått oppfyllt sin store drøm, og som har blitt a-kjendis over natten. 

Jeg tror folk elsker å lese om John Arne Riises trøbbel, rett og slett fordi det er lett å dømme han for det. 

I Norge hater vi folk som stikker hodet for langt frem. Eksemplene er mange. Jan Thomas. Petter Stordalen. Mennesker med stor suksess, men som ikke er uforskammet ydmyke. Våre helter har vært Ole Gunnar Solskjær og Bjørn Dæhlie. Folk som har jobbet knallhardt, har hatt suksess, og som har holdt kjeft om det. 

Enter Petter Northug. Den karismatiske skiløperen har ikke vært tyst om sine prestasjoner. Men han har klart dette med å balansere på knivseggen. Cocky til tusen, men likevel på en morsom måte, til tider nesten ironisk. Det kan det også være at John Arne Riise har vært, men han har i så lang tid vært den store stygge ulven, at både publikum og journalister har tolket alt Riise har sagt i verste mening. 

Janteloven er noe vi trekker frem i tide og utide her til lands, og det kan vi gjøre i Riises tilfelle også. Men Riise har vært i gamet såpass lenge at han må vite det at alt han sier kan bli tolket i verste mening. Kanksje det hadde vært enklere for Riise å unngå journalister - det blir jo bråk hver gang. Nå er det også vanskelig for meg som aldri har hatt noe med Riise å gjøre å si om det er Riise eller pressens eller publikums feil, men jeg vil nok tro at det er en blanding. 

Det at Riise nå gir seg, sparer han rett og slett for kritikk fra nordmenn - kritikk som garantert går inn på han personlig, og som er med på å ødelegge selvtilliten hans. Nå slipper han flere skandaleoppslag, og han kan fokusere fullt og helt på fotballen (dersom han faktisk velger å holde seg unna pressen - og dumme utsagn). Det er nok bra for alle parter.

Sportslig er det selvsagt et tap for landslaget. John Arne Riise er Premier League-back, og han er vår eneste Premier League-back. Hans erfaring er uvurderlig. 

Derfor passer det nok perfekt for Egil "Drillo" Olsen at Strømsgodsets Lars-Christopher Vilsvik, som kan spille både venstre- og høyreback, er en av ligaens beste spillere. Fire mål hittil i sesongen er meget imponerende, og dette kan nok være sjansen han har ventet på. I tillegg finnes det en glemt Erlend Hanstveit i Sverige som nok kunne tenke å prøve seg på landslaget etter gammelt. I tillegg har vi Espen Ruud og Tom Høgli som nok kan tilpasse seg en venstreback-posisjon. I Molde finnes tidligere La Liga-proff Knut Olav Rindarøy. Drillo har mange spennende alternativer.

Med John Arne Riise og John Carew ute av landslaget, blir det nok også mer ro for Drillo. To gode spillere er borte, men de to var også blant de to mest kontroversielle. Det kan skape en bedre harmoni i troppen, men det kan samtidig gjøre Norge svakere fordi vi mister ledere og vinnerskaller. Det blir spennende å se. 

Og til John Arne Riise: Takk for alt! Vi vil spesielt se tilbake på tiden i Liverpool og Roma der du var suveren.

PS: I tillegg må vi heller aldri glemme at han i 2009 ble linket til FC Barcelona: http://www.dagbladet.no/2009/06/04/sport/fotball/john_arne_riise/barcelona/landslaget/6556731/ 

Vil at pressen skal boikotte Manchester United

Av Øyvind Garnes Loftheim


Foto: Matt Dunham / AP scanpix

Det er Channel 4 News-journalisten Alex Thomson som kommer med uttalelsene, ifølge nettstedet www.pressgazette.co.uk . 

Bakgrunnen skal være at at klubber har nektet journalister adgang etter at avisene deres har trykket kontroversielle historier. Sist i rekken er Newcastle, som skal ha nektet alle Telegraph-journalister adgang etter at avisen publiserte en sak om at det var en ødeleggende splitt mellom de fransktalende spillerne og resten. Saken skal ha blitt publisert etter Newcastles 6-0-tap mot Liverpool. 

Alex Thomson har i tillegg kritistert Sir Alex Ferguson og Manchester United, i tillegg til de skotske storklubbene Celtic og Rangers. Sir Alex Ferguson har nektet å snakke med BBC, og Thomson hevder han ble invitert til en Rangers-pressekonferanse der det ikke var tillatt å stille spørsmål. 

Alex Thomson skriver videre i bloggen sin:

"Hvor er boikotten av Old Trafford, St. James's Park, Ibrox og Celtic Park? Hvor er solidariteten? Hvor er følelsen av at en fri og rettferdig presse betyr enormt mye mer enn en gjeng fotball-managere som tror de kan være helt Stasi fordi de er så forbannet verdifulle at de ikke kan ta i mot kritikk?"

Og fortsetter:

"Det er patetisk. Det er utilgivelig. Det er et annet eksempel på den prangende moralen i moderne britisk fotball. Og media, fra Sky Sports (med deres koselige førstespørsmål på pressekonferansene) og BBC til lokalavisene burde sette en stopper for dette. Hvor er Football Writers' Association? Neste gang dette skjer, ville det ikke ha vært en fin ting om det ikke var noen journalister på managerens pressekonferanse, og ingen kameraer eller radio på kampene?"

 

Hva synes du? Burde pressen boikotte klubber og managere som ikke tillater journalistene å stille kritiske spørsmål? Eller er managerne i sin fulle rett til å utestenge journalister fra pressekonferanser? Hva hadde skjedd om regjeringen og stortinget hadde forbudt enkelt-journalister bare fordi de kom med kritiske spørsmål?

 

KILDE:

http://blogs.channel4.com/alex-thomsons-view/banning-journalists-time-football-clubs-grow/4798

http://www.pressgazette.co.uk/alex-thomson-calls-bovine-football-writers-stand-clubs-after-newcastle-bans-reporter

Han er Jürgen Klopps idol

Av Øyvind Garnes Loftheim


Foto: Jose Jordan / AFP scanpix

Borussia Dortmunds karismatiske manager Jürgen Klopp har tatt verden med storm. Fra omtrent ingenting har han satt sammen et ungt, billig, underholdene og meget, meget godt Borussia Dortmund-mannskap. Selv om Dortmund bare ligger rundt midten på budsjett-tabellen i Bundesliga, har de nå på overbevisende måte kvalifisert seg til finale i Champions League.

Jürgen Klopp virker som den perfekte trener. Han er morsom og tar seg tid til pressen, han har samlet et sterkt kollektiv, han spiller angrepsfotball, og han har troen på sine unge spillere. Om du tar Arsène Wenger på sitt aller beste, og legger til karisma, smil og klemmer, får du Jürgen Klopp. 

Nå avslører tyskeren hvem han har som sitt store idol. Og det er neppe den du trodde det var.

I 1986, da italiensk fotball var på sitt mest defensive, med catenaccio-fotball, mannsmarkering og sweeper, hentet Silvio Berlusconi inn den unge fotballnerden Arrigo Sacchi til Milan. På den tiden var Sacchi trener for Parma, i Serie B. Og i motsetning til hva som er og var vanlig i Italia (og stort sett resten av verden), var Arrigo Sacchi ingen stor spiller. Han var en skoselger.

Nå skal det sies at Milan-laget Sacchi fikk ansvaret for, hadde mange gode spillere. Backrekken var hel-italiensk med Mauro Tassotti og Paolo Maldini på hver sin back, og Franco Baresi og Alessandro Costacurta i midtforsvaret. I tillegg hadde man trekløveret Marco Van Basten, Ruud Gullit og Frank Rijkaard. Men Milan hadde ikke vunnet ligaen siden 1979. Den jobben fikk Sacchi.

Det den skallede, solbrune mannen med pilotbrillene (det er slik vi kjenner han i dag) gjorde, eller oppfant, evt. skapte, var den italienske varianten av sonemarkering, og ekstremt høyt press. Den tradisjonelle sweeperen ble erstattet med keepere som måtte lære seg å behandle ballen med beina. Sacchis system var basert på lynhurtig angrepsspill, slik vi kjenner Borussia Dortmund i dag. 

Arrigo Sacchis Milan vant det gjeveste europacup-trofeet to ganger (i disse dager kjent som Champions League), i tillegg til en ligatittel og en cup-tittel. De slo blant annet Real Madrid 6-1 sammenlagt i semifinalen før de vant sitt første europacup-trofé. 

Italienske Sacchi er også verdenskjent for å ha kommet med dette sitatet: "Jeg visste ikke at man måtte ha vært en hest for å bli en jockey." Sitatet kom som et resultat av kritikken mot han ettersom han ikke hadde spilt fotball selv. Det sies at til og med Sivlio Berlusconi hadde vært en bedre fotballspiller enn Sacchi. 

Bayern München knuser Tippeligaen på billettpriser

Av Øyvind Garnes Loftheim

Bergensavisens (BAs) Brann-blogger Alexander Osdal har satt sammen en enorm oversikt over Tippeliga-klubbenes sesongkortpriser i 2013. Oversikten finner du her. 

Alexander Osdals data viser at man i gjennomsnitt må ut med mellom ca. 2000 og 3500 kroner for å få et sesongkort i Tippeligaen. Hver klubb spiller for sikkerhetens skyld 15 hjemmekamper per sesong. En del klubber har også andre fordeler med å ha sesongkort, som førsterett på e-cup-billetter og cupfinale, osv. 

I går slo tyske Bayern München Barcelona 7-0 sammenlagt i semifinalen i Champions League. For de som ikke enda har fått det med seg, er Bayern et økonomisk maskineri uten like. Det kan du lese mer om her. 

I går kom det en uttalelse fra Bayern-sjef Uli Höness, som sender sjokkbølger ut i fotballverdenen, spesielt i retning England og Premier League.


Faksimile: TWTD.co.uk

£104 er 931 norske kroner etter dagens valutakurs. 931 norske kroner for å kjøpe sesongkort i Bundesliga, på Allianz Arena, for å se verdens beste fotballag. I et økonomisk oppegående Tyskland. Ifølge Wikipedia bodde det 82 millioner mennesker i Tyskland i 2010, og Bayern er den desidert største klubben. Stadion tar 71,437 tilskuere, og som tyske fotballstadioner flest, så er den alltid smekkfull. 

Vil du ha sesongkort på kortsiden på Alfheim må du ut med 300 kroner mer enn for et sesongkort på Allianz Arena. Og i Norge sitter eksperter og økonomer og klør seg i hodet over hvorfor vi har halvfulle stadioner på en god dag. 

Fotball skal være for folket. Det er medlemmene i klubben som styrer klubben, via årsmøte, og for å stemme på årsmøte må du betale medlemsskap, som ofte koster ca. 200 kr. PS: I tillegg er det slik at man må melde seg inn så og så mange måneder før årsmøte går av stabelen. 

Norsk fotball må finne alternative inntektskilder, og da er sunn og god overgangspolitikk kanskje det første grepet vi må ta. Deretter må man lokke flere supportere på kamp - med lavere billettpriser, og i mine øyne, alkoholservering. 

Norsk fotball kommer aldri til å få samme kvalitet som fotballen i England, Tyskland, Spania og Italia, men den kan bli like underholdene. Der har norske klubbledere en jobb å gjøre. Ansett trenere med en underholdene og attraktiv spillestil, så vil også flere heller prioritere kamp enn kino, for å sette det litt på spissen. 

NFF kan også gjøre noe aktivt for å fremme pyroteknikk og TIFO for å få bedre stemning på stadion, få flere på kamp, og dermed utvikle produktet norsk fotball. 

Om profesjonelle kan sende ut fyrverkeri over Bergen by på nyttårsaften, kan de samme profesjonelle også sende ut bluss over Brann stadion i en Tippeliga-kamp. 

Det er fansen som finansierer toppfotballen i Norge, ved å gå på kamp, kjøpe skjerf, drakter og brød, og se kampene på TV. Nå er det på tide at fansen får noe tilbake. Se til Tyskland.

Jeg sier som Uli Höness: Fansen er ikke melkekuer. Fotball må være for alle.