hits

juli 2014

Brann må unngå panikk


Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Sportsklubben Brann har hatt en sesong ingen ville spå på forhånd. De færreste trodde nok at Rikard Norling ville lede laget til gull, men det var tilsynelatende ingen som trodde at dette Brann-mannskapet skulle klare å rykke ned fra Tippeligaen. 

Om ikke formen drastisk forbedrer seg de neste kampene, vil Brann rykke ned. Så enkelt er det. Tippeligaen er som vanlig veldig jevn, men på et eller annet stadie må man begynne å vinne kamper. 

Rikard Norling har ikke lykkes med sin ballbesittende, moderne spillestil i Brann, og det er ikke så rart. Han har hatt svært lite tid på seg, og han har kanskje ikke mannskapet som skal til for å spille denne typen fotball. Men jeg er overbevist om at spillerne på sikt kan lære seg å spille denne typen fotball. Jeg er overbevist om at Norling er rett mann for Brann. 

Overgangsvinduet i norsk fotball har åpnet, og norske klubber kan nå kjøpe spillere. Brann har uttalt at de ikke har voldsomt med penger, men de har allerede kjøpt Azar Karadas fra Sogndal og tilbudt Petter Vaagan Moen en retur til Bergen. Med andre ord så er det mulighet for å fremskaffe midler. 

Som bergenser frykter jeg at Brann kommer til å trykke på panikknappen. Panikknappen er den knappen som ofte taes i bruk når en klubb som ikke burde lagt an til nedrykk, faktisk gjør nettopp det. Når panikknappen trykkes ned, utløser det gjerne en del spillerkjøp som man under normale omstendigheter aldri ville gått inn for. Dette betyr gjerne aldrende spillere med erfaring, men som gjerne ikke er topp motiverte for nedrykksstrid. Disse spillerne koster gjerne litt i overgangssum, men det er likevel lønnen som utgjør det store problemet. For slike spillere signerer ikke ettårs-kontrakter. Spillerne er gjerne på vei mot slutten av karrieren, og da vil de (selvfølgelig) ha så lange kontrakter som mulig, slik at de er garantert toppfotball i enda noen år. Det betyr gjerne treårskontrakter, noe som virkelig betyr trøbbel. 

Om klubben reddes og ikke rykker ned, sitter man med dyre spillere i mange år fremover som ingen andre ønsker å bruke masse penger på, og som nesten ingen andre i Fotball-Norge har råd til å lønne. 

Om klubben faktisk rykker ned, sitter man med store lønninger de neste 2-3 årene som overhodet ikke er bærekraftig med de reduserte inntektsstrømmene man må leve med i førstedivisjon. 

I begge tilfeller har man gjerne brukt opp hele overgangsbudsjettet for neste sesong, og havner i samme dritten nok en gang, uten at man klarer å forsterke troppen noe særlig. 

De nevnte navnene i denne bloggposten er bare eksempler - det er den generelle tankegangen jeg vil til livs. Tom Nordlie fikk sparken etter fem måneder i FFK, og klubben rykket også ned. I Plankebyen trykket man på panikknappen da nedrykket nærmet seg, og man hentet inn gamle travere som Mattias Anderson og Alex Valencia, som neppe var billige, og som var utgiftsposter klubben nok ville vært foruten da nedrykket faktisk ble et faktum. Fredrikstad har enda ikke klart å etablere seg i Tippeligaen. 

Pengene det nå er fort gjort å investere i eldre spillere "som har vært med på dette før", bør man heller investere i sultne, unge spillere som ikke bare er billigere rent lønnsmessig, men som man faktisk kan få solgt senere; enten for å minimere utgiftene, eller til og med kanskje med fortjeneste. 

Jeg håper Brann unngår panikknappen. Klarer man å motstå fristelsen, har man et ungt, spennende mannskapet som definitivt vil ta store steg neste år, enten det er i Tippeligaen eller førstedivisjon. Med gode investeringer - gjerne et par av de beste unge spillerne i landet, vil man kunne sikre seg økonomisk, samt heve laget sportslig slik at man unngår nedrykk. Det er den aller beste løsningen. 

De er Bygde-Norges største skam


Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

Nylig var jeg på ferie i en liten bygd på Vestlandskysten. Bygden har ikke særlig mange innbyggere (jeg tipper et par tusen om man tar med områdene rundt), men har et idrettsanlegg man kan få vann i munnen av og som langt større steder bare kan drømme om. 

Idrettsanlegget består av løpebaner og en vakker, grønn gressmatte. 

I den store Oslo-OL-debatten er et av de heteste temaene hvorvidt man kan bruke anleggene også i fremtiden, etter at selve OL-festen er over. Dette har etter sigende vist seg å være problem andre steder, der man bygger store anlegg til mesterskap på steder med lav befolkningstetthet. Dette var også et av ankepunktene rundt Brasil-VM, der de lokale lagene ikke er i nærheten av å kunne fylle de store, nye stadionene som gjerne rommer fra 50 000 supportere og oppover. 

Dette er også det vi ser på Bygde-Norge. Store, flotte idrettsanlegg som ikke blir brukt i nærheten av like mye som de burde blitt. 

Hvorfor?

På et skilt utenfor idrettsanlegget som ble nevnt i innledningen, stod følgende setning: "Bruk av gressbanen er forbudt for uorganisert aktivitet."

Problemet er rett og slett gresset. Fotballbaner i Norge med naturgress tåler ikke massebruk, spesielt ikke av den uorganiserte typen, der man gjerne spiller mot ett mål. Slitasjen blir for stor, spesielt rundt 16-meteren. 

Det er rett og slett slik at man har bygd en flott idrettsarena til en god blanding av altfor mange millioner og altfor mange dugnadstimer som nesten bare kan brukes av amatører nedover i divisjonene som aldri kommer til å bli noe annet enn relativt mislykkede fotballspillere. 

Barna, som anlegget egentlig burde være for, er henvist til en femmerbane belagt med grus nær en parkeringsplass hundre meter fra idrettsanlegget. Hva faen holder vi på med?

Svaret er enkelt. Svaret er kunstgress. En kunstgressbane kan brukes hele året av alle som vil spille fotball eller andre ballaktiviteter. En kunstgressbane må, i likhet med en gressbane, skiftes ut med jevne mellomrom, men særlig mye dyrere blir det neppe. Vedlikeholdet er mye enklere, og det åpner for at alle kan få delta. 

Fotball er ikke bare "organisert aktivitet". Fotball er å ha det gøy med vennene sine, både etter skolen, etter middag, og gjerne til sent på kvelden om sommeren. En gressbane - i Norge - er rett og slett bortkastede penger. Mitt lokale idrettslag hadde to kunstgressbaner og én gressbane, men valgte for et par år siden å bytte ut den eneste gressbanen de hadde til fordel for kunstgress, slik at antall brukstimer på banen ble mangedoblet. 

Jeg kan se hvorfor noen Tippeliga-klubber velger å beholde sine gressbaner (selv om det finnes veldig mange, veldig gode argumenter for kunstgress også her), men for lag nedover i divisjonene bestående av spillere som ikke er i nærheten av det potensialet det kreves for å spille i den 30-ish beste ligaen i Europa er en gressbane som å kaste bort ungenes penger og barndom. Det blir litt som å drifte et basseng på en skole som bare lærerne, og ikke elevene som faktisk trenger svømmeopplæring, får lov til å bruke. Gressbaner er flotte å se på, men de er Bygde-Norges største skam. 

Overgangen kan redde Liverpools sesong


Foto: ANNE-CHRISTINE POUJOULAT / AFP scanpix

Ifølge mandagens overgangsrykter i Premier League, er Xherdan Shaqiri på vei til Liverpool fra Bayern München. 

Den ekstremt tettbygde sveitseren var den mest brilliante spilleren på FC Basel-laget som sendte Manchester United ut av Champions League i 2011. 

I 2012 ble Shaqiri hentet til selveste Bayern München for drøye £11m, altså ca. 110 millioner kroner. 

Når en spiller ikke klarer å spille seg inn på et lag, bør varsellampene gå for potensielle nye arbeidsgivere. Men Xherdan Shaqiri virker å være unntaket. Det er ingen tvil om at angrepsrekken til Bayern er en av de beste i hele verden, og det er ekstremt vanskelig å få sjansen uke etter uke for et lag som har Mario Götze, Franck Ribery, Thomas Müller og Arjen Robben i din posisjon. Det blir nesten som å hevde at man er en dårlig spiller bare fordi man ikke klarte å utkonkurrere Lionel Messi om en startoppstilling i Barcelona. 

Xherdan Shaqiri har en unik blanding av tempo, teknikk, styrke og scoringsdyktighet. Vingen har seks mål og to målgivende på 782 minutter i ligaen for Bayern denne sesongen, noe som må sies å være respektabelt. Med litt mer stabilitet og ikke minst tillit, tror jeg sveitseren virkelig vil vise seg å bli en fantastisk signering for Liverpool. 

Fysikken hans er som skapt for Premier League, og det er ingen tvil om at Brendan Rodgers liker hurtige spillere. Vil passe perfekt inn sammen med Raheem Sterling og Daniel Sturridge der, og Liverpool vil få et av Premier Leagues hurtigste og dyktigste angrep. 

Prisen er det heller ingenting å si på. 170 millioner kroner er nærmest vekslepenger i dagens marked, og Shaqiri er nok utrolig interessert i å komme til en (stor)klubb der han er garantert spilletid. I Liverpool vil han nok gå rett inn på laget, noe som vil gjøre at spillere som nettopp Sterling vil måtte heve seg enda noen hakk. Alderen og erfaringen er det ingenting å si på. Det finnes ikke spesielt større arenaer å levere på i VM, og der scoret Shaiqiri hattrick mot Honduras. 

Om Shaqiri kommer inn, får Brendan Rodgers et vel av spillere å velge mellom offensivt. Shaqiri virker som en fornuftig signering fordi han, som mange av de andre, kan spille i flere forskjellige posisjoner. På spissplass er Daniel Sturridge bankers, og da er det treeren bak Liverpool må forsterke. Med spillere som Adam Lallana, Lazar Markovic, Coutinho, Sterling og eventuelt Borini, vil Shaqiri bli et perfekt tilskudd som både tilbyr gjennombruddshissighet og kontringsstyrke. 

Jeg var meget, meget skeptisk etter at Liverpool valgte å selge Luis Suarez til Barcelona. Xherdan Shaiqiri kan bli et meget, meget godt plaster på såret for Liverpool, og vil absolutt gjøre Liverpool om til en gullkandidat. 

Om Kjernens mobbe-kampanje


Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Denne uken fikk Per Joar Hansen sparken som trener i Rosenborg. Klubben ble i ettertid kritisert fra mange hold, og man henviser gjerne til Rosenborgs historie med hyppige trenersparkinger de siste årene. 

Per Joar Hansen har selv blitt kritisert siden før han ble ansatt, frem til dagen han måtte gå. Denne kritikken har først og fremst kommet fra Rosenborgs supportere, men også fra eksperter som mener at han ikke har fått nok ut av laget han disponerer. I tillegg har sportssjef Erik Hoftun fått hard medfart. Under kampen mot Sogndal kunne man lese et banner fra Kjernen (uavhengige Rosenborg-supportere) der det stod noe sånt som «Legende som spiller - katastrofe som sportslig leder». 

Kjernen er også de som har fått mest kritikk i denne saken. Uavhengig om man har vært enig i trenersparkingen eller ikke, har man gjerne sendt et stikk mot Kjernen og deres såkalte «mobbekampanje» mot enkeltpersoner i klubben. 

Personlig forstår jeg veldig godt om Erik Hoftun oppfatter kritikken som mobbing, selv om jeg ikke tror det er ment slik av supporterne. Jeg har rett og slett veldig sympati for Erik Hoftun og andre som blir utsatt for det samme presset. Dette er mennesker som jobber steinhardt, og som - selvfølgelig - gjør sitt beste. 

Men jeg synes det er viktig å ta debatten om hvor mye supportere skal ha å si. For i min verden er det helt naturlig at supporterne skal få uttrykke sin misnøye, enten det er mot sportslige resultater, underholdning, spillerkjøp, osv. 

Jeg tror også at likegyldighet er norsk fotballs verste fiende. Når lokale supportere ikke gidder å bry seg om klubben, men heller diskuterer Manchester Uniteds nye treneransettelse eller Liverpools nye spillerkjøp, dør produktet og grunnlaget ut. Tippeligaklubbene er ikke der for at en gjeng menn i 20-årene skal få spille fotball en gang i uken, men fordi supporterne etterspør produktet. Tilbud og etterspørsel. Supporterne vil ha et lokalt lag de kan finne tilhørighet og identitet i, og tilbudet er da de forskjellige klubbene i regionen. Da er det naturlig at den største og beste klubben i området vinner supporternes gunst. Man vil gjerne teste klubben «sin» mot de beste. 

Uten supportere har ikke toppfotballen i Norge livets rett. Det er rett og slett fordi det er supporterne som står for hele inntektsgrunnlaget til klubbene, både direkte og indirekte. TV-pengene kommer fordi supporterne vil se kampene på TV, billettinntektene kommer fordi supporterne vil dra på stadion for å se kamp, og sponsorinntektene kommer fordi bedriftene håper at supporterne skal kjøpes deres varer fordi man forbinder dem med fotballklubben. 

Viktigere enn debatten om kunstgress eller naturgress, 16 lag eller tolv lag, er debatten om hvordan man skal behandle supporterne. Om man skyver dem fra seg vil man ikke sitte igjen med noen ting som helst. 

Hets og sjikane hører ikke hjemme noen steder - ei heller i fotballen. Men denne enstemmige kritikken av Kjernens opptreden forstår jeg meg ikke helt på. 

En annen side av debatten handler om hvorvidt det å jobbe i toppfotballen er en normal jobb eller ikke. Vanlige arbeidstakere får ikke karakter på børsen etter å ha vært på jobb, slik fotballspillere gjør. De som sitter tett opp mot hva fotballspillerne presterer, slik som den sportslige lederen og treneren, er også en del av den samme gruppen som spillerne er, i mine øyne. De får godt betalt for å levere best mulig for supporterne, og da synes jeg at supporterne har lov til å si ifra når de ikke er fornøyd. 

En annen del av debatten går ut på at de formelle kanalene til supporterne (les: betalende medlemmer) er stemmerett ved årsmøtet, der man velger klubbens styre. Men skal ikke de, akkurat som samarbeidspartnerne (eksempelet med trenersparkingen i Sandnes Ulf denne uken) få lov til å uttrykke sin mening overfor klubben ellers også? De betaler jo for et produkt, og da må det være lov til å kritisere produktet og de som står bak. Man kan ikke forvente at supporterne pent skal betale tusenvis av kroner årlig for å så sitte på tribunen og smile selv om man blir overkjørt av klubber som ikke engang bør nå en opp til anklene. 

Når de hvite lommetørklene til Barcelona-supporterne på Camp Nou kommer frem - kaller man det da for mobbing? Er det hets og sjikane? Påstår noen da at supporterne blander seg inn i saker og ting de ikke burde ha noe med å gjøre? 

«Perry» er bare toppen av isfjellet


Foto: Ned Alley / NTB Scanpix

Rosenborg BK sparket i dag sin trener, Per Joar Hansen. Etter 1-0-seieren mot Sogndal i går, ligger Rosenborg på andreplass i Tippeligaen. I cupen har de røket ut for Ranheim, og i Europa League-kvalifiseringen må de være særdeles dyktige både i angrep for å gå videre - de må score minst to mål. 

En treners betydning for et lag kan diskuteres. Ifølge forskning gjort på området, er det stort sett de klubbene med høyest lønnsbudsjett som gjør det best, og de med lavest som gjør det dårligst. Det finnes selvsagt unntak, men det er en god tommelfingerregel. 

Jeg antar at Rosenborg har det høyeste sportsbudsjettet i Tippeligaen - det vil si at det er Rosenborg som bruker flest penger på spillere og trenere. Dette kan de gjøre fordi de i mange år (og fremdeles er) i en unik økonomisk situasjon. Rosenborg har den gode kombinasjonen av et bredt nedslagsfelt og gode sportslige resultater over tid. Det betyr ofte stor interesse hos mange supportere. Noe som igjen reflekteres i hvor interessant de er for samarbeidspartnere som vil identifisere seg med klubben. Rosenborg kan med andre ord drive som de gjør fordi de har store markedsinntekter. 

Det store spørsmålet er - hvorfor gjør ikke Rosenborg det bedre enn de gjør? Spillerne skal, utifra lønnen som betales, være de beste i Tippeligaen. Det er ikke kvaliteten på spillerne som er problemet. Da sitter man igjen med to forklaringer - treneren er for dårlig, eller troppssammensetningen er for dårlig. 

Jeg mener at det var José Mourinho som uttalte at en god manager bare kunne ta kredit for 10 prosent for lagets prestasjoner, og at kvaliteten på spillerne stod for de andre 90 prosentene. Dette høres logisk ut - det laget som har de beste spillerne, vil gjøre det best - nesten uavhengig av hvilken trener de har. 

Jeg vil anta at Per Joar Hansen er en veldig god fotballtrener. Hadde han ikke vært det, hadde han neppe blitt ansatt i Rosenborg hele to ganger, og han hadde neppe fått ansvaret for U21-landslaget, eller tatt dem til EM-sluttspillet. 

Problemet i mine - og mange andres øyne - er derfor ikke treneren, ikke spillerkvaliteten, men troppssammensetningen til Rosenborg. Man har et styrevedtak om at man skal spille 4x3x3, men man har, som Kjetil Rekdal påpekte senest i går under TV2s FotballXtra, at man ikke har spillertypene til å spille en slik fotball. Det vil si - en 4x3x3-formasjon tillater ikke spillerne å spille der de er best. De får derfor ikke ut sitt fulle potensiale. 

I en fotballklubb er det sjeldent én person alene som store avgjørelser, noe som også gjelder spillerkjøp. Kritikken mot sportslig leder Erik Hoftun blir derfor noe urettferdig. Som regel må man ha godkjenning fra styret når man skal signere nye spillere. Skyldspørsmålet bør derfor fordeles over flere beslutningstakere - i så måte er Per Joar Hansen bare toppen av isfjellet. 

Fordi Rosenborg har en sportssjef, som skal ivareta kontinuiteten rundt de sportslige strategiene, er ikke en treneravgangen så voldsom dramatisk. Rosenborgs strategi blir i utgangspunktet det samme, men med en ny mann (eller kvinne) som leder laget i trening og kamp. Det viktigste er at spillergruppen har tro på og tillit til denne personen. En trener kan guide spillerne - ikke spille for dem. Per Joar Hansen eller andre har ingen Playstation-kontroll - hans jobb er å fortelle spillerne hva han ønsker at de skal gjøre, og det er da opp til spillerne å gjøre det beste ut av instruksjonene. 

Rosenborg har nå to valg: De kan enten ansette en trener som kan få det beste ut av spillermaterialet klubben har i dag, eller de kan ansette en typisk 4x3x3-trener, og bytte ut deler av stallen slik at spillermaterialet er skreddersydd denne formasjonen. 

Skal styret stå for avgjørelsen om at klubben skal spille 4x3x3, er det bare alternativ to som gjelder. Det kan bli en langvarig prosess med mange utskiftninger. Spørsmålet er om ikke det heller fungerer, hva gjør man da? I mine øyne er formasjonskravet litt tullete, fordi det ikke er noen formasjoner som passer i alle situasjoner. 4x3x3 er ingen fasit på hvordan fotball skal spilles, da hadde helt enkelt alle de beste klubbene i verden spilt 4x3x3 - det gjør de ikke. 

Rosenborg gjør lurt i å ha et krav om at man skal spille angrepsfotball, men angrepsfotball kan spilles med utgangspunkt i mange forskjellige formasjoner. Slike valg bør være opp til treneren. TIlbake til røttene-prosjektet blir litt søkt i mine øyne - bør man ikke heller sikte på å gjøre det best mulig?

Liverpool har betalt overpris


Foto: Ben Stansall / AFP scanpix

Dette innlegget vil nok være kontroversielt for noen, fordi Liverpool skaper sterke følelser hos folk, og fordi sesongen enda ikke er i gang og ingen har fasit i hånd. 

Adam Lallana ble hentet til Liverpool fra Southampton for ca. 31 millioner euro (kilde: Transfermarkt). Lallana er født i 1988, og står med 12 scoringer og 14 assists på 68 kamper i Premier League. I tillegg har han 9 a-landskamper for England. 

Engelskmannen hadde en veldig, veldig god sesong for Southampton i fjor, og overgangen til en større klubb var vel fortjent. Liverpool og Tottenham sies å ha kjempet om den offensive midtbanespilleren, og Bredan Rodgers vant kampen om spilleren. Trolig får Lallana en sentral rolle den kommende sesongen, og er nok hentet inn for å være et førstevalg som offensiv midtbanespiller eller kant. 

Denne uken ble nybakt verdensmester og tidligere Bayern München-spiller Toni Kroos klar for Real Madrid. Tyskeren var lenge ryktet til Manchester United, og på et tidspunkt virket det som at den engelske klubben skulle forsterke midtbanen med en verdensklassespiller. 

Toni Kroos ble solgt fra Bayern fordi han, ifølge ryktene, var misfornøyd med lønnen han ble tilbudt i den nye kontrakten. Den gamle kontrakten ville gått ut neste sommer, og dette har selvfølgelig påvirket prisen. Verdensmesteren ble solgt for ca. 25 millioner euro (kilde: Transfermarkt). Han er født i 1990 (to år yngre enn Lallana), men har 173 Bundesliga-kamper, altså over 100 flere ligakamper på toppnivå enn Lallana. På disse kampene har han scoret 23 mål, og står med 42 målgivende. I tillegg har han 41 kamper i Champions League, der han har scoret 6 mål og slått 12 målgivende pasninger. Han har også 50 kamper og 7 mål for det tyske A-landslaget. 

Ut i fra disse tallene er det klart og tydelig at Kroos er mer rutinert enn Lallana, til tross for at han er to år yngre. Man kan argumentere med at det er tøffere å lykkes i Premier League enn i Bundesliga, men denne forskjellen jevner han ut ved å ha spilt over 40 kamper i Champions League. I den turneringen, som Liverpool skal delta i denne sesongen, står Lallana med 0 kamper. I tillegg er Kroos fast inventar på det tyske landslaget, som nettopp ble kåret til det beste i verden. 

Selv om Adam Lallana var forrykende i fjor, er kvalitetsforskjellen i mine øyne ganske åpenbar. Jeg sier ikke at Liverpool heller burde gått for Toni Kroos, rett og slett fordi jeg ikke tror de ville hatt en sjanse i konkurranse med Real Madrid. Det jeg sier, er at Liverpool har betalt overpris for Adam Lallana. Lallana kostet så mye som han gjorde fordi han er engelsk. Hvorfor ser man ikke heller mot nettopp Bundesliga når man skal kjøpe spillere? Sami Khedira, Mesut Özil, Nuri Sahin, Sinji Kagawa og Mario Götze* har alle blitt solgt fra Bundesliga-klubber de siste årene etter å ha levert godt (+/-) for klubblagene. Prisene har ofte lagt nesten 10 millioner euro under prisen på Lallana. I stedet har i all hovedsak Real Madrid stukket av med tyskere som åpenbart hadde gjort en strålende figur i Premier League. 

*Mario Götze ble riktignok solgt fra Dortmund, men gikk til Bayern. Prisen på han, som matchet utkjøpsklausulen, var også en del høyere enn prisen på Lallana. 

Hvilke lønnskostnader som er forbundet med kjøpet av Kroos vet jeg ikke, og de er nok noe høyere enn kostnadene man har på Lallana, men det virker noe desperat av Liverpool å kjøpe Lallana til en slik pris - når man sammenligner med hvilke andre alternativer som fantes på markedet - som f.eks. Toni Kroos. Jeg håper for Liverpools del at de i fremtiden satser på engelske spillere fra eget akademi, og foretar storhandlingen i utlandet. 

Liverpools fem utfordringer


Foto: Phil Noble / Reuters scanpix

Nå som Liverpool har solgt Barcelona åpner det seg opp en rekke problemstillinger for Brendan Rodgers, transferkomiteen og klubb-eier John W. Henry. 

1. For Liverpool vil det å miste Luis Suarez være som at Barcelona mistet Lionel Messi, Manchester United mistet Wayne Rooney og Robin Van Persie, eller som at Arsenal mistet Alexis Sanchez og Mesut Özil. De vil klare seg, men tomrommet etter stjernespillerne som laget bygges rundt vil tvinge frem taktiske endringer. Uten Luis Suarez vil resten av Liverpool-laget ikke bare reprodusere ca. like mange scoringer som forrige sesong, men også stå for de målene uruguyaneren scoret. Daniel Sturridge blir nok Liverpools frontmann neste sesong, om man ikke henter inn en spiller ala Wilfried Bony. Da blir i såfall Lazar Markovic en hengende spiss, litt slik som Luis Suarez har operert for Liverpool - i en litt tilbaketrukket rolle der man får utfordre rettvendt. Problemet til Liverpool blir da at Markovic - selv om han har verdensklassepotensial(?) - aldri i verden vil klare å leve opp til Suarez' scoringssnitt allerede den første sesongen (og neppe andre sesonger heller). 

2. Liverpool fikk ca. 800 millioner kroner fra salget av Luis Suarez. Hittil har man brukt ca. 400 millioner kroner på trioen Adam Lallana (ca. 250m), Ricky Lambert (ca. 40 mill) og Emre Can (ca. 100 mill). Lazar Markovic er på vei, og det ryktes om en overgangssum på ca. 250 millioner kroner for serberen. Om man kjøper Divock Origi, regner man med at summen for belgieren ligger på ca. 80 millioner kroner. Da har man allerede svidd av nærmere 700 millioner kroner. I tillegg ryktes både Dejan Lovren og nevnte Bony inn. Stykkprisen for disse ryktes til å være i overkant av 200 millioner kroner. Da snakker man 1.1 milliarder kroner i spillere inn for Liverpool - 300 millioner kroner mer enn man fikk for Luis Suarez. Det kan jo være greit i seg selv - man får hentet inn mange spillere som styrker troppen til prisen av én spiss som likevel vil være utestengt. Men her må også lønnskostnadene taes med i regnestykke. Suarez var nok lønnsledende på Anfield, men de samelde lønnskostnadene på de syv nye spillerne overstiger nok Suarez-lønnen med en hel del.

3. Det finnes mange eksempler på enkeltspilleres betydning for et lag. Gareth Bale for Tottenham er et eksempel på det. De investerte pengene i nye spillere, men fikk ikke særlig avkastning grunnet hyppige managerskifter. Liverpools problem vil gjerne være om de nye spillerne faktisk vil få fast plass på laget, da de fremdeles er unge og ikke har fått ut sitt maksimale potensiale enda. Av de nevnte spillerne er det kun Adam Lallana og Dejan Lovren som vil kunne gå inn og umiddelbart få plass på laget, men det er ikke gitt at toppnivået på spillerstallen vil øke så voldsomt - noe nivået på bredden selvsagt vil gjøre. 

4. En av Brendan Rodgers største utfordringer denne sesongen blir likevel presset. Fordi Liverpool gjorde det ekstremt godt i fjor, er det naturlig at man sikter ett hakk høyere denne sesongen (i aviser og blandt supportere, ikke nødvendigvis innad i klubben). Utad må Brendan Rodgers få Liverpool til å fremstå som en gullkandidat, selv om de nødvendigvis ikke er det per dags dato. Nå kan mye fortsatt skje på overgangsvinduet både hos Liverpool og andre klubber, men akkurat nå virker konkurransen i toppen av Premier League mye sterkere enn i fjor. Risikoen er absolutt til stede for at Liverpool må kjempe om å holde seg innenfor topp 4, i stedet for å kjempe om ligagullet. Spørsmålet er også hvordan John W. Henry evt. takler den eventuelle mangelen på fremgang. Vil Brendan Rodgers sitte like trygt som i dag om man må ta til takke med en femte-sjette-syvendeplass neste sesong?

5. "Ingen spiller er større enn klubben"-mantraet til side - Liverpool har nettopp solgt in beste spiller til en annen klubb. Det gjør ikke Chelsea, det gjør ikke Real Madrid, og det gjør ikke Barcelona. Akkurat som Rosenborg ikke selger sine beste spillere til andre Tippeliga-klubber, gir Liverpool et visst signal når de nå selger sin profil til en klubb de i utgangspunktet bør konkurrere mot (i Champions League). Da Fernando Torres ble solgt var det også lagets beste spiller som forsvant, og det tok tid før man fikk en ny, soleklar kandidat til tittelen, bortsett fra Steven Gerrard da, naturligvis. Signalet  klubben gir er at alle spillere er til salgs, og at man ikke har penger til å konkurrere mot de beste/rikeste. Resultatet kan bli at Liverpool solgte seg ut av gullkampen. Salget virker logisk grunnet bite-episodene og fordi 800 millioner høres ut som mye penger, men Liverpool viser overfor supportere, konkurrenter og samarbeidspartnere at de er på samme nivå som Tottenham - de selger hvem det skal være når de store spanske klubbene er på banen. Det er ikke nødvendigvis et veldig godt tegn. 

Van Gaal har helt rett


Foto: Sergio Moraes / Reuters Scanpix

Nederlands trener Louis van Gaal gikk krasst ut mot bronsefinalen laget hans skal spille førstkommende lørdag. Det nederlandske landslaget møter Brasil til kampen om tredjeplassen i VM, etter at henholdsvis Argentina og Tyskland ble for sterke i semifinalene. 

I norsk fotball har man lenge debattert - og kritisert - to uttrykk: Treningskamptabellen og seriesølv/seriebronse. Med god grunn. Treningskampene betyr niks og nada rent poengmessig, og det blir veldig rart å sette kampene opp i en tabell, samtidig som det gir mening som et av verktøyene når man skal vurdere og spå hvordan den kommende sesongen blir. Seriesølv og seriebronse er også merkelige uttrykk, fordi det kun er seriegull som gir pokal, og som gir Champions League-plass. 

Over til VM. Brasil ble ydmyket på det groveste i semifinalen, og det siste spillerne vil er nok å vise seg på en fotballbane i Brasil allerede dager etterpå. Som trener vil man ofte si at det er godt med en kamp kort tid etter et tap fordi det gir en sjanse til å rette på inntrykket og omstille seg mentalt, men en VM-bronse vil være like lite plaster på såret som Oscar sin 1-7-scoring mot Tyskland. 

Louis van Gaal tar over Manchester United når han er ferdig med VM, og har allerede mer enn nok å tenke på. I stedet for å reise på ferie eller til Manchester, må han bli i Brasil frem til lørdag kveld. 

Spillerne er nok minst like sugne på ferie - de er nå mentalt og fysisk utladet, og vil gjerne få seg en så lang ferie som mulig før sesongoppkjøringen starter. 

Bronsefinalen blir dermed både en utsettelse og forkortelse av ferien, samt en ydmykelse der man i bestefall får vinner en ubetydelig tredjeplass. 

Jeg håper at begge nasjoner stiller med sitt beste mannskap i bronsefinalen, men jeg frykter at det blir en slapp kamp der man lar de spillerne som ikke har fått spilt så mye hittil i VM prøve seg. 

For FIFA er nok kampen en gullgruve. Det er nok en kamp med profilerte nasjoner å selge til TV-kanalene og til billettkjøperne, samt at pausen frem mot finalen ikke blir altfor lang. Men dette er en kamp de strengt tatt burde droppe. 

Hva mener du? Kommer du til å se kampen på lørdag?

Citys kjøpefest er over


Foto: Roslan Rahman / AFP scanpix

Det som har kjennetegnet Manchester City de siste årene har vært overdådig pengebruk, langt større utgifter enn inntekter på spillermarkedet og tilsynelatende sløsing på spillere som aldri kom til å bli mer enn en backup. 

Støttet av sine helt latterlig rike eiere, har Manchester City tatt grep for å etablere seg som en av verdens største klubber - ikke bare når det gjelder spillermateriale, men også når det gjelder sponsoravtaler, administrasjon, forskning og bruk av statistikk, anlegg og nettverksbygging ala New York City FC - klubbens nyfødte amerikanske lillebror. 

Financial Fair Play had lenge vært det eneste som kan stoppe City på deres vei til verdensherredømme. Og UEFA har til dels klart det, men eierne ville nok også ha gått inn og endret den voldsomme ubalansen mellom utgifter og inntekter på egenhånd. 

I år har de lyseblå fra Manchester vært mye mindre dominerende i ryktespaltene enn tidligere. En av årsakene kan være at stallen ikke kan bli stort mer komplett, men også fordi City har skrudd igjen pengekranen. Klubben virker meget godt drevet og organisert gjennom de tidligere Barcelona-direktørene som har tatt over, og alt virker planlagt ned til minste detalj. 

Citys fordel er at de har valgt en strategi, og holder kursen stabil selv om det skjer endringer i landskapet både innad i og rundt klubben. Man trenger ikke å gjøre en overhaling av stallen hver gang en ny manager kommer inn, fordi man henter en manager som er tilpasset klubbens nåværende spillere og strategi. 

City har en så godt som komplett stall fra før av, og de neste årene vil de neppe gjøre store utskiftninger i denne. Noen spillere vil komme og gå - de som ikke får spilletid vil dra, og man vil hente inn enkeltspillere på de posisjonene man føler at man trenger å forsterke. 

Sålangt har Manchester-klubben hentet inn keeperen Willy Caballero fra Malaga (free transfer), Bacary Sagna fra Arsenal (free transfer) og Fernando Reges fra Porto (£12m). Mens naboen i rødt allerede har svidd av 600 millioner på to spillere, har City hentet inn tre spillere for ca. 120 millioner norske kroner. 

Om man skal skylde denne "gjerrigheten" på fantastisk stallplanlegging, Financial Fair Play eller eiere som har skrudd igjen kranen, er vanskelig å si. Men det kan på mange måter virke som at Manchester City roer voldsomt ned på pengebruken, og at dette ikke bare gjelder for i år, men at det kan bli en trend fremover. 

At fjorårets beste lag forsterker mindre enn de andre gode lagene, gjør at vi får en utjevning neste sesong. Det er veldig spennende. Samtidig sikrer City seg kontinuitet, og nå er det opp til Manuel Pellegrini å få spillerne til å få ut sitt potensialet, både individuelt og som et lag. Ikke minst forventer nok klubbledelsen enda bedre prestasjoner i Champions League enn hva vi har sett fra City de siste årene. 

Det er mange spillere City i utgangspunktet burde være interessert i, som de ikke (så vidt meg bekjente) har prøvd å lokke til Etihad. Spillere som Luis Suarez og Alexis Sanchez bør passe både spillestilen og tradisjonelt sett også lommeboken, men City virker ikke å ha gitt henholdsvis Barcelona og Arsenal kamp engang. Luke Shaw er en annen spiller jeg så for meg at en klubb som City burde være interessert i. Det samme kan på mange måter sies om Diego Costa og Arturo Vidal. 

Tiden vil vise, men jeg tror vi har nådd året der Citys pengekran er skrudd igjen. 

Slik unngår Liverpool United-blemmen


Foto: Paul Ellis / AFP scanpix

"Always change a winning team." Det er tittelen på boken om spillteori fra den norske fotball-professoren Kjetil Haugen. Tittelen står i sterk kontrast til det mer kjente ordtaket "Never change a winning team". Sistnevnte ordtak nevnes ofte i sammenheng med kritikk mot trenere som benytter seg av en rotasjonspolitikk der man sjeldent spiller med samme lag i to kamper på rad. 

Liverpool gjorde alle spådommer til skamme da de tok en meget overraskende og velforjent andreplass i årets Premier League. Selv om spillerstallen ikke har dybden til konkurrentene, gjorde suverene prestasjoner av enkeltspillere at laget bøttet inn mål på mål. 

Liverpool har, i motsetning til Manchester United i fjor og Arsenal i år, gjort unna innkjøpene tidlig på sommeren. Det er nesten to måneder til overgangsvinduet stenger, og likevel har Liverpool hentet inn Emre Can, Adam Lallana og Ricky Lambert. I tillegg virker Divock Origi og Lazar Markovic å være på vei inn i løpet av de nærmeste dagene. Til gjengjeld må Liverpool sannsynligvis se Luis Suarez gå til Barcelona, og det vil være et enorm tap for klubben. 

Utfordringen for Liverpool neste sesong kan fort bli å score mål. I fjor hadde de både Luis Suarez og Daniel Sturridge som noterte seg jevnligere i målprotokollen enn en den gjennomsnittlige 40-årskrise-mannen gjorde i den lokale fjelltopp-boken. 

I år sitter de sannsynligvis kun igjen med nevnte Sturridge, og han er ikke på forhånd garantert å kopiere forrige sesongs scoringssnitt. Rickie Lambert og Divock Origi kan sikkert score en del mål, men jeg tror ikke at noen av dem kommer til å spille fast. Origi er uansett veldig uferdig, og kommer til å bruke lang tid på å etablere seg som førstevalg - i fjor hadde han noe sånt som fem mål på 30 kamper i Ligue 1. 

Det som imponerer meg med Liverpools overgangsvindu, og som vitner om at klubben har tatt sjumilssteg på denne fronten de siste årene, er at klubben er proaktiv, de er tidlig ute, og de henter unge, spennende spillere kombinert med etablerte profiler som kan gå inn på laget med én gang. 

Proaktiv, fordi man henter spillere inn før Luis Suarez er solgt. Det betyr at Liverpool forhandlingsmessig vil sette seg selv i en god posisjon, fordi de ikke trenger å være desperate. Får de ikke inn erstatterne de vil ha, så selger de heller ikke Suarez. 

Tidlig ute, ved at de ikke venter til sent i august med å gå inn i de avgjørende forhandlingsfasene. Det sparer de gjerne penger på, de unngår at spillerne allerede er solgt, og de slipper panikkjøp og dårlige avgjørelser. 

De henter unge spillere i Origi, Can og Markovic. Sistnevnte skal være et såpass stort talent at Liverpool garantert ser for seg at serberen skal gå inn på laget allerede denne sesongen, og faktisk gjøre en forskjell. Origi er sannsynligvis en spiller man vil gi tid, og eventuelt ett utlån, før han er klar til å innta en nøkkelrolle i dette laget, men belgieren er absolutt en spennende mann for fremtiden. Can er nok også tiltenkt masse spilletid i år, men det avhenger nok av hvordan Lucas Leiva takler skadeproblemene han stadig må slite med. 

Liverpool har hentet etablerte spillere i Rickie Lambert og Adam Lallana. Førstnevnte er nok tiltenkt rollen som backup, men er absolutt en god mann å sette innpå når man stanger mot etablert forsvar. Adam Lallana går nok rett inn på laget, spørsmålet er hvordan Brendan Rodgers løser rollefordelingen blant de offensive spillerne. Uansett skal Liverpool spille så mange kamper i år at de trenger den bredden de kan få. 

Det Liverpool ikke har gjort, er å forsterke laget defensivt. Alberto Moreno virker å være førstevalget på venstrebacken, men en overgang har enda ikke materalisert seg. I tillegg ønsker nok Brendan Rodgers å ha inn minst én stopper som kan gå rett inn på laget, men her kjemper Liverpool mot storfisker som kanskje har enda bedre råd. Når man så prisen for David Luiz, så kan man jo bare spekulere i hva man eventuelt må ut med for en Mats Hummels. 

Jeg er uansett imponert over Liverpool. De har forsterket laget, noe David Moyes ikke klarte med Manchester United, og de har gjort unna mesteparten av handelen tidlig, noe hverken Moyes eller Arsenè Wenger klarte/klarer. Liverpool har satt seg selv i en meget, meget god posisjon før den kommende sesongen. Dette kan ikke bli annet enn fyrverkeri. 

Brasil fortjener ikke å vinne VM


Foto: Fabrizio Bensch / Reuters scanpix

VM i Brasil. Alt snakket om at fotballen virkelig har kommet hjem har på mange måter stemt - vi har hatt et fantastisk mesterskap så langt, og ingenting tyder på at det ikke blir enda bedre de kommende kampene. 

Gruppespillet hadde alt - flere av de store kanonene fikk grisebank, samtidig som mange kom seg videre. Da fikk vi både overraskelser og mange av favorittene videre - noe som sikrer storkamper også i sluttspillet. 

Det laget som kanskje har skuffet meg aller mest, er Brasil. Ja, de er i semifinalen i sitt eget mesterskap, og det er en god prestasjon. Men ut i fra forventningene man kunne stille før mesterskapet, spesielt med Spania tidlig ute, hadde alt annet en semifinale vært en total flopp. Semifinalen mot Tyskland blir den ultimate testen for dette mannskapet. 

Problemet til trener Luis Felipe Scolari, når han etter mesterskapet blir evaluert av det brasilianske fotballforbundet, presse og innbyggere, er at han ikke har fått satt et eneste stempel på dette laget. Hva Brasil har gjort i forberedelsene vet ikke jeg, men offensiv samhandling virker ikke å ha stått på timeplanen. 

Neymar har vært strålende, men det var som forventet, ut i fra hvor god han faktisk er. Han har med andre ord fått ut sitt potensiale, men det har ikke resten av spillergruppen. 

Julio Cesar var verdens beste keeper i 2010, backene er blant de beste i verden, midtstoppern(e) er de beste i verden, midtbanen er suveren. Fremover er det tynnere, slik Scolari har spilt ut kortene sine: Spissen Fred har vært håpløs dårlig, Hulk har bare glimtvis vist seg frem, Oscar har vært for usynlig. Byttene har heller ikke endret kampbildet særlig for Brasil - landet som er kjent for offensiv fotball. Det er trist å se. 

Motstanden Brasil har møtt hittil har i aller høyeste grad vært veldig overkommelig. Mexico og Colombia har gitt dem problemer, men dette er nasjoner Brasil normalt skal være soleklare favoritter mot. 

Etter VM i Sør-Afrika hadde jeg store forventninger til hva Brasil skulle prestere i 2014. Jeg regnet med at man skulle gjennomføre et generasjonsskifte, og det har man også til dels gjort. Ute er Kaka, Robinho og Ronaldinho - spillere som sportslig sett ikke har vært gode nok de siste 4-5 årene, og som i tillegg nok tar opp mye plass i garderoben, på godt og vondt. 

Inn har spillere som nettopp Oscar, Neymar og Willian kommet. Og det er jo spillere i verdensklasse, men uten noe angrepsmønster å spille etter, så har det hele blitt planløst og statisk. Brasil visste at de ville måtte spille mot etablert angrep stort sett hele mesterskapet, men likevel har man ens viktigste angrepsvåpen vært en blanding av én enkeltspiller (Neymar) og flaks. I forberedelsesfasen hadde man altfor god til til å belage seg på flaks i et sjeldent VM på hjemmebane. 

Mot Tyskland kan det bli mer kontringsrom for Brasil, og uten Neymar virker det som at det er kontringer og dødballer de må gå for. Ut med samba, inn med duellstyrke i boks. Tyskland har stort sett vært det beste laget i mesterskapet i de foregående VM og EM, men har ikke maktet å være best når det gjelder. Derfor kan Brasil klare å karre seg videre til en finale. Men Brasil fortjener ikke å vinne VM - sett fra et sportslig perspektiv. 

Fotballens verste regel


Foto: Ricardo Moraes / Reuters scanpix

Da Arjen Robben falt mot bakken på overtid mot Mexico gikk jeg i svart. I raseri, i sinne, i bitterhet. 

La oss si det sånn: Arjen Robben hadde motiv, han hadde muligheten og han hadde absolutt alt å vinne. 

Her er også fotballens problem: strafferammen for filming er ikke i nærheten av hva man har å vinne på å lure dommeren. 

Risikoen for et gult kort til fordel for avansement i VM? Selv jeg har ikke så mye stolthet at jeg med hånden på hjertet kunne sagt at jeg ikke ville lagt meg i den situasjonen. Selvfølgelig er det fristende. 

Løsningen er ganske simpel - videodømming etter kampen. Akkurat som når noen biter, for eksempel. Problemet er hvordan man skal bevise at det virkelig var en filming. Til og med nå, flere dager etterpå, er det usikkert om Robben faktisk filmet eller ikke. Det var kanskje en grad av kontakt, men nok til at Robben hadde grunn til å falle? Å avgjøre dette, selv på video, kan være veldig vanskelig. 

Problemet til FIFA og til regelverket er at dommeren allerede nå kan dømme spillere for filming - ved å gi dem gult kort! Denne avgjørelsen må taes av dommeren uten bruk av video, og i løpet av sekunder. Så lenge dommeren har lov til å gi gult kort for filming, burde man sette såpass lit til ekspertgrupper (les: dommerpanel) at man bør gi dem anledning til å dømme spillere i etterkant. 

Da er problemet med filming løst. La oss si at en filming gir tre kampers karantene, eller ti, for den saks skyld. Det vil plutselig ikke bli verdt det lengre, bortsett fra i finaler og noen andre tilfeller. Om man i tillegg gir dommeren lov til å gi rødt kort for (åpenbar) filming, vil det bli veldig risikofylt å prøve å filme i finaler, fordi man risikerer å sette laget i en ekstremt kinkig situasjon. 

Så har man jo tilfellene der dommern tar feil, og viser ut en spiller som egentlig burde hatt straffespark. Jeg mener at den risikoen er noe man bare må akseptere. Det er det som er så fint med fotball - uforutsette ting skjer. Vi får ting å diskutere i etterkant. 

På litt lengre sikt vil man nok få færre straffesituasjoner, fordi spillerne vil prøve å holde seg på beina. 

Løsningen er enkel - avgjørelsen er fotballforbundenes. Jeg venter i spenning. 

 

 

 

La Petter Stordalen kjøpe Enga


Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Onsdag kom det inn meldinger om at HamKam kan være reddet fra konkursen sterke hånd, men årets sommer kan likevel bli den verste i norsk klubbfotball noensinne. 

Vålerenga og Lillestrøm, to giganter i norsk fotballsammenheng, står i fare for å gå konkurs. Det jobbes på spreng for å øke inntektene, redusere kostnadene, og for å få gode, rike onkler med på laget. 

Å være klubbeier i England har nesten blitt synonymt med å være idiot, med det å være en person med altfor mye penger og altfor mye fritid, og til og med synonymt med å være kriminell. Klubbeierne blir alltid sett ned på. Mange er forhatt av sine egne.

Fakta er at klubbeierne stort sett har tjent formunene sine selv, ved å være drivende dyktige forretningsmenn. At folk som er innblandet i fotballen får mye kritikk og negative søkelys rettet mot seg, er ikke noe nytt. Hver eneste handling analyseres. Også av media, men mest av alt av fansen. 

En type som Petter Stordalen besitter alle egenskapene man må ha for å bli klubbeier i fotballen. Han er først og fremst rik, han har egne meninger, han er en drivende god businessmann, og han liker (tilsynelatende) oppmerksomhet, han har karisma, og en vilje til å utrette noe ingen har fått til før. 

Nå aner ikke jeg om Petter Stordalen kunne tenke seg å bli klubbeier - det er uansett en ganske søkt problemstilling. Stordalens forretningsimperie og ansikt, fakter og fester, finner man stort sett i Norge. Det vil nok ikke være særlig givende for Stordalen å kjøpe seg en engelsk klubb. 

Men hva med en norsk en? Gjerne Oslos stolthet, en klubb han kan redde fra avgrunnen, en klubb som vil gi han oppmerksomhet, en klubb med et fantastisk potensial og med en potensiell supporterbase som det ikke finnes maken til i Norge? 

Jeg tenker selvsagt på Vålerenga. 

Problemet er bare det at Petter Stordalen ikke får lov til å kjøpe Vålerenga. Ingen idrettslag under Norges Idrettsforbund kan være eid av enkeltpersoner, så heller ikke fotballklubber. 

Fotballen har løst denne problemstillingen på to måter: Man har de klubbene som har fått inn "investorer" eller "rike onkler", og de som har brukt dualmodellen, som i hovedsak går ut på at de kommersielle rettighetene til klubben selges til eiere som fra et aksjeselskap kan sprøyte penger inn i klubben. 

Problemet er at ingen av disse alternativene gir noen særlig formell makt for de som bruker millioner av kroner på favorittklubben. 

Ifølge loven kan ingen utenfra, uansett hvor mye penger de sprøyter inn, blande seg inn i klubbenes overgangspolitikk. Det er klubben selv om ikke bare har siste, men hele ordet. Selv om du sprøyter seksti fantasilioner inn i favorittklubben din, har du ikke et gram mer formell makt enn andre. Kun et medlemsskap i klubben din gir stemmerett ved årsmøtet, og her er Jørgen Hattemaker og Kong Salomo likestilt. 

Tanken er kjempefin. Ingen skal få lov til å kjøpe favorittklubben din, kjøre den i grøften, flytte den til en annen by, selge stadion, tjene penger på den, osv. Klubbens medlemmer styrer klubben ved at de kan stemme ved årsmøtet. Selv om du er millionær eller miliardær kan du ikke, formelt sett, påvirke hvilken spiller klubben din skal kjøpe eller hvilken trener man skal ansette. Ikke du, og ikke andre. For å få ta avgjørelser, må du bli valgt inn i styret på en demokratisk måte.

Det store spørsmålet norsk klubbfotball må stille seg, er: Hvor vil vi? Hva er våre ambisjoner? Er disse ambisjonene realistiske? Gjør vi det som må tll for å oppfylle disse ambisjonene?

Den økonomiske tilstanden i norsk fotball i dag, med noen hederlige unntak, tilsier ikke at man med det første skal bli så utrolig mye bedre enn man er i dag. Det utvikles noen gode spillere her og der, men utfordringene og problemene er stort sett de samme som man har slitt med de siste ti årene. Spillerne blir ikke så gode som man håper, klubbene sliter økonomisk, interessen er dalende og Mesterligaen er et fjernt skip på horisonten som vi så gjerne vil nå igjen, men som seiler raskere enn oss. 

Ved å oppheve forbudet / gjøre et unntak / lage et smutthull i loven, slik at norske fotballklubber kan bli privateid, akkurat slik som Chelsea, Manchester United og Liverpool, vil man kunne oppnå to ting: 

1. Flere rike onkler vil (i mitt hode) være interessert i å gå inn med tunge investeringer, fordi de faktisk får formell kontroll over klubben, og kan gjøre stort sett akkurat som de vil uten å måtte svare til noen. 

2. Klubbene får én ledestjerne å følge, får én mann/kvinne som bestemmer, som legger strategien, som tar avgjørelsene, som styrer kursen. 

I mine øyne er et av problemene i norsk fotball mangel på kontinuitet, mangel på klubber som sier at "her er vår strategi, og den følger vi uansett hva". Det er for store utskiftninger, for mange ideer, for mange kortsiktige løsninger. 

At det sprøytes inn frisk kapital i klubbene er en kortsiktig løsning. Men å omgjøre klubbens regelverk og styrets handlingsrom på annenhvert årsmøte er også en kortsiktig løsning. 

Det blir som med styrketrening - det er mange ulike måter, øvelser og strategier, men nøkkelen til suksess er kontinuitet, at man gjennomfører planen over tid. Gjerne endre kursen litt underveis, men ikke stake ut en ny en ved hver hindring, hvert tap. 

Petter Stordalen er en glimrende forretningsmann. Han kunne kjøpt Vålerenga, sprøytet inn nok midler til å dekke underskuddet og til å finansiere sin nye kurs. Hentet inn folk han stoler på til å ta de (fotballfaglige) beslutningene han gjerne innser at han selv ikke kunne tatt. Han kunne fått plass i de rosa sidene i VG hver dag om han ville. Han kunne løftet humøret til fotballglade Oslo-borgere en ti-tolv hakk på et par år. Et par år med en veloverveid kurs, investeringer og kapitaltilførsel til å kunne holde kursen også i røff sjø. Penger til å finansiere unge, gode spillere som ikke bare hever lagets prestasjoner, men som også kan videreselges med profitt. 

Det store spørsmålet er: Vil man la private eiere ta norsk klubbfotball til et nytt nivå på bekostning av dagens demokratiske regelverk? Går det på akkord med den fantastiske bredde- og dugnadsbevegelsen i norsk fotball og norsk idrett? Eller skal man benytte seg av givergleden på en optimal måte - ved å la folk som bruker egne, opptjente penger få litt (formell) innflytelse? 

Norsk fotball og norsk idrett har noen uker igjen på å bestemme seg. Om ikke klubbene går konkurs nå, kommer spøkelset garantert igjen senere, eller i andre byer. Det er bare et tidsspørsmål. 

Hvor er ballene, Brendan?


Foto: Paul Ellis / AFP scanpix

Gruppepress. Hørt om fenomenet? De andre i din sosiale omgangskrets sier at noe er kult / ikke kult, og du slenger deg på. Ikke så veldig ukjent, sier du? Eller er du en av typene som ikke påvirkes sånt, men alltid går dine egne veier? 

Luis Suarez har blitt et mareritt for Liverpool. Ryktene skal ha det til at en av verdens fem beste fotballspillere forlater Liverpool til fordel for Barcelona nå i sommer. Grunnen er allment kjent: Liverpool, store mektige Liverpool, kan ikke ha en spiller i klubben som etter gjentatte skandaler ikke klarer å skjerpe seg. Klubben kan ikke akseptere at de ikke klarer å tøyle udyret. 

Jeg er ingen ekspert, men jeg vil nok tro at alle påvirkes av gruppepress, i det minste i en eller annen grad. Så også Brendan Rodgers og Liverpool-hierarkiet. For hvem er det som egentlig vil ha Luis Suarez ut av Liverpool? 

De som selger aviser. 

Andre klubbers fans. 

Avisene vil ha noe å skrive om, og de benytter selvsagt biteepisoden v.3 for alt det er verdt. 

Andre klubbers fans vil selvsagt ha Suarez bort fra Liverpool, slik at de selv kan få en enklere vei til Champions League og seriegull. 

Men bør ikke Liverpool tenke på hva som er best for ... Liverpool?

Skaden har allerede skjedd. Skadefryden har allerede nådd avisforsidene og sosiale medier - man har liket, retweetet, vitset og vinet. 

Liverpool har allerede fått kjenne pisken - det er ingen vei tilbake. 

De kan kanskje slikke sårene litt ved å selge unna Luis Suarez og begrunne det med moralske grunner. Men hva har de å vinne på det?

Barcelona kommer ikke til å få i nærheten av like mye kritikk for å kjøpe uruguyaneren som det Liverpool allerede har fått. 

Barcelona, klubben som har en moral som ikke er helt ulik den vi kan skimte i det internasjonale fotballforbundet. Katalanerne har gått fra Unicef-logo på draktene til overgangsforbud (riktignok midlertidig opphevet som følge av at saken ble anket) på få år. For ikke å nevne penger som har forduftet, som for eksempel rundt Neymar-overgangen som faren visstnok ble mangemillionær av. 

Liverpool vil lide om de selger Luis Suarez. De vil lide sportslig. De vil fremstå som påvirkelige. Påvirkelige for gruppepress. 

Hvorfor synes vi det er så greit at Barcelona kjøper Suarez, samtidig som at tanken på at Liverpool beholder stjernespilleren sin som så grusom?

Liverpool er sååå nære å oppnå den umulige drømmen: Premier League Champions 2014/2015. Feiringen på Anfield. Feiringen i gatene. Bli kvitt skammen. 

Brendan Rodgers har én eneste jobb - å skaffe Liverpool så mange poeng som overhode mulig, og helst flere enn i fjor. Den jobben blir mye, mye enklere med Luis Suarez på laget. Selv om han mister første halvdel av høst-sesongen. 

Om Liverpool selger Luis Suarez, kan de sannsynligvis bare glemme drømmen. 

Det er nå Brendan Rodgers må vise lederskap. Det er nå han må stå frem. Trekke ned buksen. Vise frem ballene. Til motstanderne. Til pressen. Ikke la seg diktere av de han konkurrerer mot, eller de som lever av å skrive om kaoset i Liverpool FC. Han bør gi faen i gruppepresset, gi faen i dem som forteller at han må selge stjernespissen sin. 

WWSAFD?

What would Sir Alex Ferguson do?

Han ville i hvertfall ikke solgt Luis Suarez. 

Ferguson solgte spillere han selv kom på kant med, ikke de som kom på kant med pressen eller motstandere. 

Sir Alex Ferguson hadde baller. For Liverpools del håper jeg at Brendan Rodgers også har det.