hits

september 2013

- Han er årets kjøp

Av Øyvind Garnes Loftheim

Følg oss på Facebook!


Christian Eriksen. Foto: Matt Dunham / AP scanpix

Det å kåre årets kjøp i september er selvsagt en risikosport, men det som er helt risikofritt er sjeldent gøy. 

Sommeren ble preget av mange spennende spillerkjøp, og alle toppklubbene øste ut penger. Det som var spesielt gøy å se, var at alle toppklubbene i Premier League også brukte store summer på enkeltspillere. Storkjøpene stilles det selvfølgelig ekstra spenning og forventninger til, og det skulle bare mangle. Men historien viser seg at det ikke nødvendigvis er de dyreste spillerne som gjør det best. 

Ettersom resultater i fotball stort sett avhenger av økonomien til klubbene, gir det i mine øyne mer mening å kåre årets kjøp basert på hva klubben faktisk betalte for spilleren. Å bruke masse penger på en spiller betyr som regel at man får gode prestasjoner i retur, men om man har betalt overpris for spilleren er det ikke nødvendigvis et bra kjøp. 

En spiller som Mesut Özil har vært glimrende i starten av sesongen, men han kostet også veldig mye penger; £44m ifølge Transfermarkt. Til sammenligning kostet Tottenhams Christian Eriksen i underkant av £12m, noe som nesten bare er 1/4 av tyskeren. 

Christian Eriksen er født i 1992, noe som tilsier at han er 21 år gammel. Ôzil er ca. 3.5 år eldre, altså 24. Det er liten tvil om at Özil både er en bedre spillere og har større markedsverdi, men koster nok også mer i lønn enn vår danske venn Eriksen. 

En annen spiller som spiller i ca. samme posisjon som ble hentet i sommer, er Willian. Han var så godt som klar for Tottenham da Roman Abramovich brukte sin kontakter i Russland, og spilleren endte følgelig i Chelsea for £31m. Han har så vidt vært på banen for Chelsea etter overgangen, men de som har peiling har spådd en lysende Chelsea-karriere for brasilianeren. Prisen er uansett £19m høyere enn Eriksen, og for mellomlegget kunne man i fjor sommer ha hentet en Robin Van Persie. 

Det har gått gjetord om Christian Eriksen i mange år. Det skal ha blitt kaotisk blandt speiderne på tribunen da han strålte i en kamp for Ajax lenge før han ble "kjent", men speiderne måtte skuffet innse at selveste Real Madrid allerede hadde dansken i kikkerten. Christian Eriksen har blitt linket til storklubbene i England og alle andre steder i mange år, men et skuffende EM 2012 satte en viss stopper for interessen, i alle fall hos ryktemakerne i engelske tabloider. 

Eriksen ble av mange sett på som en middels Plan B for Tottenham da Willian-overgangen gikk i vasken, og det var forholdsvis lite skriverier rundt overgangen som skjedde et par dager før deadline day. Dansken gikk til tross for dette ganske rett inn på laget til André Villas-Boas, og har en rekke imponerende kamper i kofferten, ikke minst lørdagens kamp mot Chelsea. Dansken fungerer som et lim mellom midtbanen og Roberto Soldado, og han skaper et mer fluid Spurs-angrep med sine gode bevegelser og gode oppfatning av rommet foran han. Dette er noe han har fra Ajax-dagene, og jeg blir ikke forundret om Eriksen ender i en spansk toppklubb innen han fyller 25 år. 

Selv ser jeg på Eriksen som en spiller som må spille for et lag som angriper og som har ballen mest. Han er en luksusspiller i den grad at han er den som løser opp etablerte forsvar med enkle, geniale pasninger. Det var den rollen han hadde i Ajax (og som det beste laget i ligaen er det normalt å ha mye ballbesittelse), og det kan forklare hvorfor han ikke presterte som forventet i EM. Der var Danmark underdoger i en knalltøff gruppe, og det danske landslaget var favoritter hverken mot Tyskland, Nederland eller Portugal. Mot lavtliggende forsvar kan Eriksen spille på sine styrker, og det er akkurat en slik spiller Tottenham trenger. Spurs er solide defensivt, men trenger å få fart på angrepsspillet, spesielt i kamper de dominerer mot bunnlagene. 

I disse kampene er Eriksen virkelig en nøkkelspiller. Av alle kjøpene Tottenham gjorde før denne sesongen fremstår dansken som det absolutt beste, basert på en pris som ikke engang er en dråpe i havet i dagens ekstremt inflasjonspregede marked. 

For meg fremstår Christian Eriksen som årets kjøp, i den grad vi kan han den kåringen allerede i september. Hvem mener du er årets signering?

- Tok skammelig feil om United

Av Øyvind Garnes Loftheim


David Moyes. Foto: Paul Ellis / AFP scanpix

Følg oss på Facebook! 

Følg Øyvind på Twitter

Premier League-sesongen er fire runder gammel, og man kan allerede nå se de seks beste lagene på de seks øverste plassene. Dette var noe vi antok å få se først et stykke ut i oktober når poeng-grunnlaget er blitt større - og det betyr jo at det faktisk er så stor forskjell mellom de seks beste klubbene og resten som vi faktisk fryktet. Det er overhode ingenting som tyder på at disse lagene ikke kommer til å være de seks øverste på tabellen også ved både juletider og sesongslutt. 

Det som er det positive, er at kampen om både gullet og den viktige fjerdeplassen er like tøff som den var i drømmene vi hadde i sommer. Ingenting er mer kjedelig en avgjorte gullkamper tidlig i sesongen, som vi fikk i alle de store ligaene i fjor. Fotball er best når det er store ting på spill. 

Et av de lagene jeg og mange andre var mest kritiske til før sesongen, var Manchester United. Ny manager, nytt støtteapparat, exit for sir Alex Ferguson og ikke minst lite aktivitet på overgangsmarkedet er ikke akkurat variabler som skulle telle positivt for de regjerende seriemesterne. Når man i tillegg ser at alle de fem konkurrentene forsterket lagene ganske kraftig, ble det fort mange argumenter for at Manchester United IKKE skulle klare plassen som gir Champions League-kvalifisering neste sommer. 

Jeg innser at jeg trolig tok skammelig feil om Manchester United. De ser råsterke ut! 0-0 mot Chelsea var et bra resultat i mine øyne, og tapet mot Liverpool kan vi se bort i fra. Sånt skjer. De andre kampene har de dominert - og dette er viktig - på akkurat samme måte som de 26.5 foregående årene. De har et maskineri som pløyer over motstanderne. De virker relativt solide defensivt, og offensivt får de alltid den scoringen eller to som de trenger. Dette kjenner vi igjen fra Fergusons æra også. 

Liverpool har også imponert stort, og det virker som at Brendan Rodgers & co har løst scoringsgåten som ødelagte for dem forrige sesong - og det UTEN Luis Suárez! Jeg er spent på hvilken Liverpool-utgave vi får med uruguayaneren - de blir nok ikke svekket... 

Spørsmålet er om de klarer å holde oppe trykket gjennom en hel sesong, noe jeg mener Manchester United har en større mulighet til. Slik så lagenes respektive innbytterbenker ut forrige kamp, spiller for spiller:

Liverpool (mot Swansea): Brad Jones, Kolo Touré, Iago Aspas, Raheem Stirling, Jordon Ibe, Martin Kelly og Luis Alberto. 

En ganske rævva reservekeeper, en god, men kamptrengende midtstopper, en Iago Aspas som ikke har levert opp til forventningene hittil, og fire ganske unge spillere med relativt stort potensial (kanskje minus Kelly).

Manchester United (mot Crystal Palace): Ben Amos, Jonny Evans, Tom Cleverly, Wilfried Zaha, Adnan Januzaj, Marouane Fellaini og Javier Hernandez. 

En ganske rævva reservekeeper, en solid midtstopper, en midtbanespiller som ofte spiller fast, en av ligaens beste midtbanespillere i Fellaini, en fantastisk innbytter i Hernandez, og to unge spillere med relativt stort potensial. 

Manchester United har en midtstopper som hadde gått inn på de fleste lag i verden bortsett fra de 10 beste, en midtbanespiller som kostet dem 250 millioner kroner og som holder meget høy klasse, samt en spiss som har blitt linket til Real Madrid annenhver uke i tre år. I tillegg har de Cleverly som har 11 kamper for det engelske A-landslaget, og som mange United-supportere gjerne ser at spiller fast i Premier League. I tillegg har Manchester United spillere som Phil Jones, Sinji Kagawa, Danny Welbeck, Nani og Ryan Giggs i bakhånd. 

David Moyes har ikke hatt tid nok til å påvirke Manchester United i særlig grad i hverken den ene eller den andre retningen. Men når Chelsea og Manchester City begge gir bort poengene sine til dem som vil ha, er det bare for skotten å kjøre på. Prestasjonene og resultatene til både City og Chelsea kommer nok til å ta seg opp utover i sesongen, men så lenge begge klubbene går fra det fullstendig briljante til rævva på to kamper, er nøkkelen til Moyes å beholde stabiliteten og kontinuiteten i egne rekker. Why change a winning team? 

Fem råd til NFF

Av Øyvind Garnes Loftheim


Egil Olsen og Nils Johan Semb. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Etter en elendig kamp hjemme mot Sveits er Norge så godt som ute av VM-dansen. Ikke overraskende må vi følge folkefesten i Brasil hjemme fra sofakroken. Nå er det jo et meget godt plaster på såret at det er verdensmesterskap i fotball man må se på - kampen om fotballens gjeveste trofé. Likevel er det en bitter følelse jeg sitter igjen med - dette var en meget overkommelig oppgave for norsk fotball som vi til stadighet blir fortalt at er på riktig vei kvalitetsmessig. Sveits var soleklare favoritter til gruppeseier, men at vi ikke klarer å hevde oss mot nasjoner som Island, Slovenia og Albania er trist. 

Det er to kamper igjen av kvalifiseringen, og det skjer neppe noe på ledersiden før de to kampene er avgjort. En del forventer at Drillo nå skal gi flere unge spillere sjansen, men fakta er vel at de fleste som spilte mot Sveits faktisk er unge. Og Drillo vil nok heller gi seg etter to strake seire enn med to nederlag. Det har han også fortjent. 

For Norges Fotballforbund blir de kommende månedene hektiske. Man må ikke bare finne en ny trener, man må også finne en ny retning og en ny identitet. Selv om vi forbedrer oss og får opp kunstgressgenerasjonen og ballbingegenerasjonen og gud vet hva, er vi fremdeles milevis bak de vi håper å konkurrere mot. Vi må gjøre noe. 

Her er fem problemstillinger jeg mener NFF må diskutere og eventuelt gjøre noe med.

1. Vi må få frem bedre fotballspillere. De lagene vi taper mot har som regel bedre fotballspillere enn oss. Mange av våre utenlandsproffer blir sittende på benken i diverse land og ligaer. Det betyr ikke at spillerne ikke skal reise ut, men at spillerne må være bedre før de reiser ut. Fordi utenlandske klubber stort sett holder seg unna spillere uten videresalgspotensial, må vi gjøre spillerne våre bedre enn de er i dag på like lang tid. Spillerne må bli god nok for utlandet når de er 21 år, ikke når de er 27. 

2. Breddefotballen er det store flaggskipet i norsk fotball. Det er den vi trekker frem når toppfotballsatsningen ikke bærer de frukter som befolkningen forventer. Breddefotballen kan vi være stolte av, men den gir oss ikke billett til Brasil-VM eller EM-festen i Polen/Ukraina. Og listen vår må ligge på mesterskapskvalifisering, ellers er det ikke noe poeng i å holde på med dette. Jeg mener at vi må se til de beste på toppfotballsatsningen, akkurat som andre land ser til NFF når de skal dyrke breddesatsningen. Akademi-løsningen der man satser på de som er (teknisk) gode i tidlig alder er tidvis regnet som usosialistisk her til lands, men det fungerer i utlandet, og bør også kunne fungere her. 

3. Spillestilen vår er utdatert. Eksperter fra Drillos suksess-regime kan gjerne fortelle oss i beste sendetid at landslaget mangler "en Leo" (Øyvind Leonardsen), men hvorfor skal en relativt dårlig fotballnasjon i 2013 begynne å se etter spillere som har enda dårligere tekniske ferdigheter enn de vi allerede har? Det som kjennetegner moderne fotball uavhengig av spillestil er at lagene og spillerne er flinke og vant til å holde ballen i laget. Vi skapte noen farligheter mot Sveits da vi vant ballen og slo hurtige overganger, men vi kan dyrke kontringsspillet selv om vi blir mer komfortable med ballen. De fleste av de norske spillerne, spesielt på midtbanen, kommer fra lag og kulturer som etterstreber det å holde ballen i laget, og det er litt rart at vi ikke i større grad prøver å utnytte våre bester spillers kvaliteter på en bedre måte. 

4. Vi så det mot Kypros, og vi så det til dels mot Sveits - interessen rundt landslaget er lav, og folk vil ikke betale for dyre billetter når de uansett vet at forestillingen landslaget vil levere ikke vil holde internasjonalt nivå. Kanskje må NFF begynne å gjøre som i de store fotballnasjonene, nemlig å flytte kampene ut av hovedstaden? Oslo-folket bør ikke ha førsterett på landslagsfotballen når de ikke klarer å fylle Ullevaal stadion, og det å spille landskampene i andre byer vil i mine øyne skape folkefester der, samtidig som at Oslo-beboerne kanskjer setter litt mer pris på det når landslaget først spiller på landslagsarenaen. Hensynet til sponsorer og samarbeidspartnere er det store problemet til NFF i så måte, men noen ganger må man også tenke på befolkningen. Har man råd til et vinter-OL til 50 milliarder, har man også råd til å spille landskamp for 17 000 i Bergen og for 20 000 i Trondheim. 

5. Hente inn en ny trener. Ståle Solbakkens navn har nok vært på NFFs lepper i lengre tid, men han har nå tatt gamlejobben i FC København. Man kan jo spekulere i om han ville valgt FCK over landslaget uansett dersom han fikk tilbudet, men om han ikke fikk landslagstilbudet er det i mine øyne en aldri så liten skandale. Norge har vært svake i kvalifiseringen, og man burde hatt ryggrad til å avskjedige en trener man ikke er fornøyd med dersom "drømmetreneren" var tilgjengelig. Kandidatene nå er like mange som de er forskjellige - Kjetil Rekdal, Per-Mathias Høgmo, Ole Gunnar Solskjær og Ronny Deila står alle for forskjellige ting, både fotballmessig og personlighetsmessig, og NFF bør nok overbevise førsteprioriteten sin allerede nå, for flere av disse trenerne har spennende prosjekter på gang og vil trenge betenkningstid. Så populær er neppe den landslagsjobben at (de gode) kandidatene vil droppe alt de har i hendene for å arbeide frem mot et EM i 2016. 

Overganger: Dette gjør de fleste feil

Av Øyvind Garnes Loftheim

 

Foto: Andrew Yates / AFP scanpix

I dag skal jeg ta opp et tema som har irritert meg i lang tid. Det er et problematisk fenomen man ikke legger merke til før man tenker over at det faktisk er et problem. Det er også en av grunnene til at jeg antar at de fleste klubbene, også i England, om få år vil ha "den kontinentale modellen". Denne modellen går ut på at man har en hovedtrener som har ansvaret for treningshverdagen, kampledelse, taktikk, garderoben, etc., i tillegg til en sportsdirektør som tar seg av spillerkjøp, kontraktsforhandlinger, scouting-nettverk og det som hører med. Dette har jeg skrevet en del om før, så jeg skal ikke gå inn i dette i detalj nå. 

Vi tar et tenkt tilfelle. Du er manager i Premier League. Hvilke spillere kjøper du? Engelskmenn? Franskmenn? Brasilianere? Nordmenn? 

Svaret er at det varierer veldig. De fleste spillerstallene er i dag multikulturelle og multinasjonale. 

Men det som går igjen her, er at de fleste managere / trenere kjøper spillere som de har jobbet med tidligere. La oss ta noen eksempler:

David Moyes vil hente Marouane Fellaini og Leighton Baines fra Everton. 

Brendan Rodgers hentet Fabio Borini og Joe Allen som han jobbet med i Swansea. 

Kjetil Rekdal hentet Christian Grindheim og Daniel Fredheim Holm (tilbake) til Vålerenga, og ville etter sigende hente Jonatan Tollås Nation og Michael Barrantes fra Aalesund til VIF. 

Dette er altså et nasjonalt og internasjonalt fenomen. Men det skjer som regel når treneren/manageren har ansvaret for spillerkjøp. 

Ved første øyekast er det ikke noe galt i denne tilnærmingen til kjøp. Man får en spiller man kjenner godt, og som man har en menneskelig relasjon til. Man er trygge på spillerens kvaliteter og evne til å spille det systemet som treneren foretrekker. Men det er også et problem.

Arsène Wenger snakker ofte om "player value", og han nekter stort sett å betale overpris for en spiller. Dette er basert på hans vurdering av spillerens verdi, ikke markedets (selgers) prissetting. Når man kjøper spillere fra sine tidligere klubber, ender man ofte opp med å betale overpris. Klubbene er stort sett konkurrenter, eller holder i det minste til i samme liga, og spillerne det er snakk om er selvfølgelig ofte nøkkelspillere på sine respektive lag, i alle fall når manageren har tatt over en bedre klubb.

I tillegg har man "tryne-effekten"; du blir ikke veldig populær om du prøver å hente spillere fra klubben til du nettopp forlot, til fordel for klubben du dro til. Pressemeldingene fra Everton tyder på at de er veldig lite fornøyd med budene fra Manchester United, og vi husker alle det sure forholdet mellom Rekdal og AaFK-direktør Henrik Hoff allerede før Rekdal viste interesse for Tollås Nation og Barrantes. Tror du Rekdal hadde måttet betale mer for AaFK-duoen enn det for eksempel Viking måtte ha gjort? Det tror jeg. 

Se på Tottenham i år. De kjøper stort sett unge spillere som "alle" visste om, men som ikke er helt i verdensklasse enda. De henter dem også fra utenfor Premier League. Med en gang en spiller er akklimatisert til Premier League blir han mye dyrere, og derfor måtte for eksempel Liverpool betale drøye £15m for en Joe Allen som tilbringer mye tid på benken, mens Tottenham fikk den brasilianske landslagsspilleren Paulinho for bare £2m mer. 

Dette er en av grunnene til at jeg er veldig glad i sportsdirektør-modellen. Da får man en person som i det store og hele kan tenke mer langsiktig når han identifiserer hvilke nye spillere klubben skal prøve å kjøpe. Man slipper å kjøpe middels spillere kun fordi manageren kjenner dem og dermed føler mer trygghet på kort sikt. En sportsdirektør har det sportslige ansvaret, men er ikke like utsatt for sparking som treneren. 

Jeg synes det blir litt for feigt å kun gå for spillere man kjenner, og jeg er redd for at man henter dårligere spillere enn man egentlig har mulighet til, kun fordi man kjenner dem. Hvorfor bruke millioner av kroner på en spiller fra en annen tippeligaklubb, når du kan bruke en brøkdel av denne summen på å hente en lignende spiller i opprinnelseslandet? Fotballen er blitt global business, og de som ikke tør å se utenlands vil henge etter. 

Hvert år blir det gjort mange Premier League-kjøp som det er vanskelig å forstå seg på. Managere blir sparket, og den nye manageren henter med seg 2-3-4 spillere fra sin gamle klubb. Dette er veldig ofte snakk om middelmådige spillere uten særlig potensial. Hvorfor ikke hente spillere som kan bli verdensstjerner på litt lengre sikt? Å hente inn ni spillere som av forskjellige grunner ikke har lykkes i sin tidligere klubb før sesongstart er veldig sjeldent løsningen på problemet. 

Harry Redknapp var jo en spesialist på å hente spillere han hadde jobbet med tidligere, og veldig sjeldent materialiserte det seg til noe veldig positivt. Utrolig mange spillere har en drøm om å spille i Premier League (og heve lønninger av Premier League-klasse), så hvorfor ikke utnytte det til ens fordel? De gode europeiske ligaene i Frankrike, Tyskland, Nederland, Spania og Italia bugner over av gode fotballspillere man kan få til IKEA-priser sammenlignet med Premier League, men altfor få har oversikt nok til å hente de riktige spillerne herfra. De som derimot har denne oversikten og viljen til å hente litt mer ukjente spillere, gjør ofte røverkjøp. Og slike gode handler gir gode sportslige prestasjoner og resultater så vel som økonomisk gevinst ved et eventuelt salg. Og det er bare de færreste som har råd til å ikke tenke langsiktig når det gjelder økonomi. 

Hvorfor tror du managere stort sett henter inn spillere de har jobbet med før? Hvilke fordeler / ulemper mener du dette kan gi?