hits

september 2014

-Kan være uforståelig for fansen


Foto: Darren Stalpes / Reuters scanpix

Den engelske storavisen The Guardian skriver i dag en artikkel om hvordan Manchester United planlegger å tjene inn noe av inntektstapet de har pådratt seg som følge av at klubben ikke får spille Champions League denne sesongen. Inntektene skal ifølge avisen ha blitt redusert med så mye som 10 prosent, og klubben ser nå etter andre, alternative måter å tjene penger på. 

Et av alternativene The Guardian skisserer er å spille lukrative treningskamper i midtuken. Disse treningskampene, eller rettere sagt showkampene, har modell etter "pre-season", der man reiser til viktige kommersielle markeder, som Asia og USA, og spiller kamper mot lokale lag. 

I mitt hode er dette helt riktig løst av Manchester United. 

For mange fans vil det nok være uforståelig at klubben skal bruke sine fridager, og dermed sportslig konkurransefortrinn sammenlignet med de som må spille Europa-cup, til å ta lange turer ut i verden for å spille kamper som er ubetydelige rent sportslig. Det kan jeg også forstå. Denne ekstra hvilen burde kanskje vært benyttet til å sørge for at klubben kvalifiserer seg til Champions League neste år.

Jeg kan også se at mange managere ville reagert kraftig på dette. Selv her i Norge hvor lagene spiller mange færre kamper, stiller lagene gjerne med svekkede ellevere i Europa, rett og slett for å ikke utmatte spillerne til de mer viktige Tippeliga-kampene. 

Nøkkelen her er rett og slett noe så enkelt og så vanskelig som økonomi. Klubben er nødt til å sikre seg alternative inntektskilder i år uten Champions League, og da må A-laget trå til. Jeg kan tenke meg at Louis Van Gaal, som selvfølgelig er svært resultatorientert, ikke er veldig fornøyd med forslaget, fordi det kan gå ut over prestasjonene i de kampene som faktisk har betydning. Samtidig er han nok innforstått med at A-lagsspillerne er de som skaper mynt i kassen, uansett hvor mange markedsføringstriks man har i boken. 

Jeg tror også at dette kan bli en trend fremover blant de store europeiske klubbene. I tillegg tror jeg nok at Premier League ser inntektspotensialet i ordningen. Det har lenge vært spekulert i om man bør innføre vinterpause også i Premier League, og om det blir tilfellet (kanskje i forbindelse med VM i Qatar), så ser jeg nok absolutt muligheten for at klubbene vil bruke denne pausen, så vel som sommeren, til å spille kommersialiserte showkamper. 

Dette potensielle neste steget vil være nok et slag i bauen til de som kjemper mot den "moderne" fotballen og den store kommersialiseringen av sporten. I tillegg vil det kunne gjøre gapet mellom rike og fattige klubber enda større, ved at de rike klubbene får enda flere økonomiske strenger å spille på, strenger som mindre klubber ikke vil ha fordi de ikke har attraktive stjernespillere på laget. Samtidig er trekket både lurt og riktig for Manchester United, med tanke på den litt vanskelige(re) økonomiske situasjonen klubben vil være i denne sesongen. Klubben skal i mine øyne ha applaus for å se etter løsninger der andre kun ser problemer. Det er også denne fremoverrettede tankegangen som har bidratt til at klubben i dag er i en nærmest unik økonomisk situasjon. 

Kan dette bli Rosenborgs nye trener?


Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix

Dag-Eilev Fagermo har virkelig fått sving på Odd denne sesongen. En imponerende sølvplass etter 24 kamper i Tippeligaen ble kronet med en cupfinale etter seieren over Sarpsborg i går. Det ble snakket om fulle tribuner i Skien, en imponerende overvekt av lokale spillere og underholdene, direkte angrepsfotball. 

Odd kopierer på mange måter den samme oppskriften som Strømsgodset brukte, men det telemarkingene driver med er kanskje hakket mer imponerende fordi laget stort sett er snikret sammen med spillere fra samme fylke. Dette er en prestasjon man kanskje ikke trodde skulle være mulig i dagens globaliserte fotball. Det minner mye om det Nils Arne Eggen gjorde med Rosenborg på nittitallet - men her må vi også ha i tankene at Fagermo enda ikke har vunnet gull med Odd, og i alle fall ikke i overkant av dusinet. På rad. 

Man kan si mye rart om Dag-Eilev Fagermo. Jeg synes det er helt supert at han er ærlig overfor media, og sier ting selv om det kan skape debatt. Samtidig er jeg ikke like stor fan av innholdet i alt han sier - mye av kritikken er ganske malplassert og lite gjennomtenkt. Det er ikke fritt for at han karakteriserer Molde som et kjøpelag, men strengt tatt så selges vel alle Molde-spillerne for mer enn de kjøpes for. Dette gjør at Molde faktisk tjener penger på spillerlogistikken sin; penger de bruker på å utvikle klubben og legge grunnlaget for fortsatt suksess, blant annet ved oppgradering av fasiliteter og nye investeringer på spillermarkedet. Det er jo stort sett den samme taktikken som Arsène Wenger bruker, uten at Arsenal blir kalt for kjøpelag av den grunn.

Det Dag-Eilev Fagermo skal ha mest skryt for er altså ikke at han gjør jobben enklere for sportsjournalistene, men at han bygger lag. I Odd er det en blanding av litt eldre spillere som, for å sette det litt på spissen, "ingen andre ville ha", samt unge, lokale spillere. De dyrker et system, og henter inn spillere som passer til det systemet. Dessverre for Odd ser det ikke ut til at de har fått helt grepet om den utgående spillerlogistikken. Flere av bærebjelkene i laget forsvinner billig til det nære utland fordi klubben ikke har maktet å resignere kontraktene deres. Skal Odds suksessformel være levedyktig over tid tror jeg de er nødt til å bli litt strengere med egne spillere, slik at de ikke mister nøkkelspillerne uten å sitte igjen med nok midler til å erstatte dem med. 

Jeg tror også at en av Odds store suksessformler har vært at Fagermo har fått tillit over tid. Eller rettere sagt: Suksessformelen er at Fagermo har gjort seg fortjent til tillit over tid. Presset i Odd har nok vært betydelig mindre enn i de litt større klubbene fra de litt større byene, og sånn sett har han fått jobbe litt mer i fred enn mange av sine kolleger. Men igjen viser det jo at suksessformelen i fotball ofte er å ansette en trener med en langsiktig tankegang, og så gi han tillit over mange år. De fleste klubbene i Norge kommer ikke til å vinne noe uavhengig av hvor ofte de bytter trenere, så hvorfor ikke prøve ut kontinuitetsmodellen? 

På Lerkendal jobbes det visstnok knallhardt med å finne Rosenborgs permanente trenerløsning for de kommende årene. Rosenborg vil spille "Rosenborg-fotball" igjen, og trenger noen til å innføre denne spillestilen på en enda tydeligere måte enn det Per-Joar Hansen klarte. Utfordringen er at det finnes mange kandidater, men at det neppe er noen som skiller seg kraftig ut i positiv retning. Derfor tror jeg klubben jobber etter flere kandidater. Nåværende trener Kåre Ingebrigtsen er garantert én av dem, Trond Sollied likeså. Jeg tror, basert på hva han har fått til i Odd, at Dag-Eilev Fagermo også er aktuell. Ankepunktet ved Fagermo er at han har liten internasjonal erfaring. Rosenborg skal ikke bare bli best i Norge, men de vil også på sikt ut i Europa, der Champions League-gruppespillet er den store økonomiske gullkalven som klubben trenger for å komme tilbake til gamle høyder. Da kan det være en fordel å ha en trener med erfaring fra nettopp Champions League. Samtidig er det jo få norske trenere som har akkurat det. 

Nøkkelen for Rosenborg blir uansett å gi Fagermo tid. Personlig tror jeg at han er sterk nok til å banke igjennom sitt syn og sine tanker - ikke bare med hensyn på spillergruppen, men også med hensyn på de langt mer meritetterte Rosenborg-veteranene som fremdeles vanker oppe på Brakka. Og nettopp her kommer dette med lagbygger inn - Fagermo vet nøyaktig hvilken fotball han vil spille, og vil sannsynligvis være klokkeklar på hvordan spillerne til enhver tid skal opptre, nettopp fordi han har fått tid til å utvikle dette synet og denne filosofien i Odd. 

En av forutsetningene for at Fagermo eventuelt skal bli en suksess i Rosenborg, er at klubben fortsetter med sportsdirektørmodellen. Fagermo må selvsagt få ta del i spillerkjøpene, men jeg tror Rosenborg vil tjene på å ha en mer erfaren person til å ta seg av den langsiktige strategien rundt spilleroverganger. I Odd har man stort sett bare hatt knapper og glansbilder å handle for. I Rosenborg vil det være større krav til både innkjøp og salg. Fagermo må få bruke mest tid mot den delen av spillet der han er best: å bygge et lag ut av det han har. 

Så kommer det store spørsmålet: Kan Dag-Eilev Fagermo bli Rosenborgs nye trener? Jeg tror så absolutt at han kan det. I tillegg har han fortjent det. Jeg tror også at det kommer til å bli en suksess, så lenge Rosenborg innser det Odd og Strømsgodset har innsett: Dyktig trener med en langsiktig tankegang + tillit over tid = suksess. 

Fem grunner til å IKKE sparke Solskjær


Foto: David Rawcliffe/Propaganda / NTB scanpix

Etter Cardiffs 0-1-tap hjemme mot Middelsbrough tirsdag kveld, har Ole Gunnar Solskjærs kritikere virkelig fått vann på møllen. Laget ligger på en utrolig skuffende 17.-plass i ligaen, men fattige åtte poeng på syv kamper. I tillegg har man en negativ målforskjell - 8-9. 

Om man søker litt på nettet - Twitter for eksempel er fantastisk til det formålet - så kan man se hva Cardiff-supporterne mener om situasjonen. Det er ikke pen lesning for kristiansunderen. Svært mange vil ha Solskjær ut av klubben, etter kun ni måneder i sjefsstolen. 

Det er et helt legetimt krav om man ser på resultatene hittil. Klubben rykket ned fra Premier League i mai, og klubben ser ikke ut til å være i stand om å nå målet om å rykke opp. 

Likevel vil jeg legge frem en del punkter som argumenterer for at klubben og eier Vincent Tan gjør en feil om de nå sparker nordmannen og hans trenerteam. Skriv gjerne i kommentarfeltet om du er enig eller uenig. 

1. Hva vet vi egentlig om situasjonen i Cardiff?

De færreste som diskuterer en fotballklubb vet nok om hva som egentlig skjer der. Den informasjonen som kommer ut er, i en sunn fotballklubb, særdeles mangelfull. Den informasjonen som er tilgjengelig, er det ofte få som gidder å lese (regnskap, årsberetning). Det eneste vi som ikke jobber i klubben kan dømme etter, er resultatene på fotballbanen. Og ja, man kan si at det er resultatene på banen som er det viktigste. Samtidig vil kortsiktige resultater aldri ha noen verdi om klubben ikke evner å omsette det til suksess i fremtiden. Klubben må kunne omforme den kortsiktige suksessen til et konkurransefortrinn. Å vinne en tittel kan for eksempel gi mer penger i kassen, men det betyr svært lite om ikke klubben evner å forvalte disse ekstra inntektene på en fornuftig måte. 

2. Betydningen av kontinuitet. 

Ole Gunnar Solskjær har sittet i managerstolen i Cardiff i ni måneder. Store omveltninger har skjedd. Et helt nytt støtteapparat, mange nye spillere og en ny spillestil. Ole Gunnar Solskjær vil gjerne spille en ballbesittende spillestil, der man angriper variert og er gode på kontringer. Rett og slett et lag som kan styre kampene, og som er god i alle spillets faser. Spillestilen er et varig valg - taktikken kan og vil variere fra motstander til motstander. Dette synes jeg Manchester City og Chelsea er gode eksempler på - de bruker ofte en ekstra arbeidsmaur i storkampene, i forhold til hva de gjør i kamper mot enklere motstand. James Milner på City og Ramires på Chelsea synes jeg er flotte eksempler.

Som manager vil man ofte gjør en del endringer i hvordan klubben drives og "er"; det kan være alt fra garderobeplassering til kommunikasjon innad i klubben og utad til omverdenen. Noen managere liker å snakke med pressen, andre liker det ikke. Hver gang en ny manager kommer inn i en klubb, gjøres det endringer. Disse endringene tærer på klubben i den grad at tiden man heller skulle brukt på utvikling, blir brukt på å vingle frem og tilbake mellom de forskjellige managerenes tilnærming til jobben. Noen involverer seg mye, andre involverer seg lite. Jeg tror denne kontinuiteten, sammen med kontinuitet i spillestil, er viktig for at klubben skal kunne drives best mulig. Jo lengre folk får tilpasse seg sine nye arbeidsoppgaver, jo flinkere blir dem. Så kan heller utvilke - ikke revolusjonere - dem etterhvert. 

3. Langsiktige veivalg. 

Blant de landslagene som gjør det best i Norge, finner man kvinnelandslaget i håndball, skilandslaget og hopplandslaget. Fellesnevneren er kontinuitet på ledersiden, og et stort tilsig av nye talenter. En av grunnene til dette talenttilsiget, er at man har ledere som er vant til rollene sine, som ikke føler for stort kortsiktig press, og som har oversikt over talentstrukturene. Ole Gunnar Solskjær involverte seg sterkt i talentutviklingen i Molde Fotballklubb, og gjør nok det samme i Cardiff. Det er fordi han har fått tid til å sette seg inn i hvordan klubben drives, han har rukket å bli kjent med folkene i klubben, og ikke minst med spillerne sine og sikkert også en del akademispillere. En ny manager vil måtte bruke tiden sin på helt andre ting i starten, som å bli kjent med støtteapparat, spillere, klubbkultur, byen, ny leilighet, nye daglige rutiner, og så videre.

4. Nytt er alltid bedre?

Den tidligere Stoke-manageren Tony Pulis er hyppigst nevnt som Ole Gunnar Solskjærs potensielle erstatter i Wales. Det er tre grunner til dette: Han har solid managererfaring i England, Cardiff var favorittklubben hans som liten, og han er ledig på markedet. I tillegg gjorde han det glimrende som manager i Premier League i fjor (tok over Crystal Palace den 23. november, ledet dem til 11.-plass og vant årets manager-prisen). Men jeg tror mange ser seg blinde på dette. Tony Pulis spiller en veldig pragmatisk fotball, med lange baller og kriging som hovedingredisenser. Det er effektivt nok, men det er langt fra fotballen Ole Gunnar Solskjær ønsker å stå for, og da også sannsynligvis langt fra den fotballen Vincent Tan ønsker at klubben skal spille. Pulis kan sikkert få til resultater på kort sikt, men vil det være det beste for klubben på lang sikt? Jeg tror nok at Cardiffs ambisjon som klubb er å stabilisere seg i Premier League. Nok et raskt opprykk der man ikke har fundamentet til å bli værende er ikke måten å gjøre det på. Da havner man bare nok en gang i "heisen" mellom Premier League og Championship.

5. Fotball som moderne business

Jobben til en fotballmanager anno 2014 er ikke bare å gi en motiverende tale før kamp, kjefte litt i pausen og svare på "hva føler du nå"-spørsmål etter kamp. En moderne fotballmanager skal beherske utallige områder, fra ledelse, økonomi, psykologi og treningsmetodikk til publikumsfrieri og mediehåndtering. Man skal kjefte på spillerne uten å bryte dem ned, og man skal rose dem uten å være virkelighetsfjern. Man skal samarbeide om suksess, men stå trygt alene i stormen. En manager skal ikke bare trene spillerne, han skal være klubbens ansikt utad. Han skal være en foredragsholder for sponsorer og samarbeidspartnere, han skal føre dialog med agenter og talentspeidere, og han skal velge hvilken diett spillerne hans skal følge. Han skal være på juniorkamper- og treninger, holde trenerkurs og være med i medias mange reportasjer. Jobben er ekstremt sammensatt, og det er få som mestrer hele den "pakken" bedre enn Ole Gunnar Solskjær. 

Ville vært tiårets skandale

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Det koker som vanlig i Bergen. 

Tidligere denne uken skrev Bergens Tidende en oppsiktsvekkende artikkel der flere anonyme kilder skal ha fortalt avisen at de tror Kristoffer Barmens spilletid henger sammen med at faren hans er styreleder i klubben. Dette skriver BT:

«En av de største snakkisene i og rundt Brann for tiden, er denne mulige konspirasjonsteorien: Er Rolf Barmens posisjon som styreformann i Brann gunstig for sønnens spilletid på A-laget?

Skal man ha eksakt svar på spørsmålet, må man bo inne i Rikard Norlings hode. Det gjør vi ikke. Men finnes det lagkamerater av Kristoffer Barmen som tror det er slik det henger sammen?

Ja. Det er flere som tror det.» 

Kilde: http://www.bt.no/100Sport/meninger/blogg/Etter-borsen-461438_1.snd 

Det har vært mye skriverier om denne saken i ettertid. Og det er ikke så rart. For å være helt ærlig så synes jeg det er bra at noen i pressen tør å stille de kjipe spørsmålene. Det er jobben deres. Samtidig så tror jeg denne saken berår på den nå velkente «Makélélé-tabben», det vil si at en spillers bidrag på banen kanskje ikke er synlig for alle, men at man likevel gjør en glimrende jobb. I Real Madrid ble jobben Claude Makélélé gjorde som en arbeidsmaur foran forsvaret neglisjert til fordel for kreative spillere som kunne score mål og begeistre publikum. Men når Makélélé forsvant, mistet storklubben også «limet» som holdt laget sammen på banen. 

Nå skal jeg ikke sette et likhetstegn mellom Kristoffer Barmen og Claude Makélélé, men det jeg kan slå fast, er at ingen av dem som har vært i debatten så langt har mer peiling på fotball enn Rikard Norling. Han er den personen i Bergen som vet mest om hvordan spillerne bør brukes, og hvilke spillere og hvilken taktikk som gjør laget best mulig. 

I Kristoffer Barmen har Brann kanskje ikke en utpreget målscorer, men de har en arbeidsmaur på topp som gir alt han har på banen. Barmen er definitivt ingen luksusspiller. Mot Molde kom han til mange sjanser. Ja, kan burde kanskje ha scoret på noen av dem, men det er ikke sikkert at andre spillere nødvendigvis hadde vært på samme sted til samme tid, og fått de sjansene Barmen fikk. 

Det gjorde for eksempel Filippo Inzaghi karriere av. Det var ikke det tekniske rundt å få ballen i mål som var vanskelig, det kunne hvem som helst gjort. Det vanskelige var å være på rett sted til rett tid - å lukte scoring. 

Man kan jo også trekke frem Dirt Kuyt, den tidligere Liverpool-spilleren, som ble velkjent for sin enorme arbeidsinnsats. Nå scoret han riktignok mange mål i Nederland og mange viktige mål for Liverpool, men det var ikke målraten hans han ble kjent for i England. Det som gjorde Kuyt til en toppspiller var at han alltid løp, alltid jaget, og var lojal mot laget og taktikken. 

Med andre ord kan jeg helt fint se for meg at Rikard Norling har valgt Kristoffer Barmen fordi han var den rette personen til å løse de taktiske utfordringene Brann møtte mot Molde. De fleste antok at Molde kom til å styre spillet slik de ofte gjør, og da hadde de defensive egenskapene til Barmen vært mer nyttige enn de defensive egenskapene til Jacob Orlov, som forresten har gjort det glimrende i Brann ut i fra forutsetningene. At kampbildet ble annerledes - Brann var offensive og skapte mange sjanser, er gjerne ikke noe man kan diktere på forhånd. Chelsea er for eksempel kjent for å bruke arbeidsmauren Ramires når de spiller mot de aller beste lagene, fordi de trenger enda mer defensiv kapasitet. 

Jeg vil også trekke frem et eksempel fra Italia. Storklubben AC Milan er eid av Silvio Berlusconi, som flere ganger har vært statsminister i Italia. Da det gikk dårlig med Milan (mens de enda var gode), ble daværende trener Carlo Ancelotti utsatt for mye kritiikk. Han ville selv spille med en 4x3x2x1-formasjon - juletreformasjonen - mens Berlusconi visstnok insisterte på at Milan var en klubb som burde spille med to spisser - rett og slett for å skape underholdene kamper. 

Det ble etterhvert spekulert ganske heftig i om Berlusconi ringte til Ancelotti før kamp og krevde at den og den spilleren ble brukt, av ulike årsaker. Dette gikk derimot Carlo Ancelotti ut og benektet i den svært lesverdige biografien, som kom ut etter at han var ferdig i klubben. Han fortalte at han hadde fått mye kjeft da han brukte et reservepreget lag mot Real Madrid i Champions League ( Milan var allerede videre fra gruppen), fordi klubbens visepresident, Adriano Galliani, mente det lå for mye prestisje i kampene til å ikke prioritere den maksimalt. Men han benektet altså å bli styrt av mektige Berlusconi. 

Sivlio Berlusconi eide Milan, hadde brukt mange milliarder kroner på klubben, var Italias statsminister og ekstremt kontroversiell. Når ikke engang han har presset treneren til å spille med enkelte spillere, har jeg svært vanskelig for å tro at Rolf Barmen har presset på for å la sønnen sin spille. Jeg tror heller ikke at Rikard Norling, som var ligagull i Sverige med Malmø i fjor, ville akseptert det. Det tror jeg heller ikke at noen andre i klubben ville ha gjort. 

At enkelte spillere kan spekulere i det, får være greit. Det må være lov. Jeg synes også at BT må ha lov til å skrive om det. Men i mitt hode kan jeg ikke se for meg at dette har skjedd eller vil skje i fremtiden. Det ville i såfall vært tiårets skandale i norsk fotball.

Hva er poenget med A-landslaget?


Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

Jeg er en kategorisk tilhenger av langsiktig tankegang og utvikling over tid. Per-Mathias Høgmo har enda ikke fått et år på seg, og det vil være i mot hele mitt tankesett å kritisere den tidligere Rosenborg-sjefen for å ha dårlige resultater med landslaget. Men vi må spørre oss om hvor vi er på vei. 

Treningskampen mot England onsdag kveld var nettopp det; en treningskamp. Den har særdeles liten betydning for Norge og norsk fotball. Resultatet i seg selv var heller ikke så verst; 1-0-tap mot et lag stappet med stjernespillere, der målet atpåtil kom på straffe. 

Slik stilte lagene i går, fordelt etter hvilken klubb spillerne spiller i:

England:

--------------------Manchester City---------------------

Everton - Manchester United - Chelsea - Everton 

Arsenal ---- Liverpool ----- Arsenal ---- Liverpool

--------------Liverpool---Manchester United------------

 

Norge:

--------------------------------Molde-----------------------------

Olympiakos - B. Mönchengladbach - Molde - Molde

Hoffenheim-Hertha Berlin-Celtic-Kaiserslautern-Cardiff

------------------------------Blackburn---------------------------

 

I utgangspunktet skal Norge være sjanseløse, men heldigvis er fotball uforutsigbart. Det beste laget på papiret er ofte det beste laget på banen, men det er ikke alltid det beste laget som vinner. 

 

Som fotballnasjon tror jeg vi må stille oss spørsmålet: Hva er poenget med A-landslaget?

Er målet å komme til mesterskap?

Er målet å gi nasjonen vår stolthet?

Er målet å utvikle fotballspillere ved å gi dem internasjonal erfaring?

Er målet å reflekere den norske fotballkulturen?

 

Jeg tror at dette spørsmålet å besvares før vi kan lede landslaget i riktig retning. Nå har landslaget noe sånt som én seier på elleve kamper under Høgmo. Det er etter alt å dømme ikke godt nok til å komme til mesterskap, det gir oss ikke stolthet, og det reflekterer i beste fall en del av den norske fotballkulturen som vi gjerne kunne ha skjult. 

Førsteomgangen mot England var begredelig. Norge lå lavt, fikk nesten ikke låne ballen, og skapte absolutt ingenting av farligheter fremover. I VM klarte alle lagene å konkurrere mot alle. Vi var ikke i nærheten av å konkurrere mot England. 

Tarik Elyounoussi hadde en avslutning som sannsynligvis hadde gått utenfor om keeper ikke hadde reddet den. Joshua King hadde en godkjent heading som Joe Hart tok seg av, i tillegg til et skudd/innlegg som keeperen fikk blokkert. Sjansene til King var ikke så små i seg selv, men at det var alt vi skapte i løpet av kampen er ekstremt svakt, uansett motstand. 

Jeg var en av dem som var veldig kritisk mot Drillo under hans andre periode som landslagstrener nå for noen år siden. Problemet var at fotballen hans var for lite utviklende. Det gikk for mye i lange baller, og når sant skal sies, så var Norge virkelig sjanseløse de gangene vi møtte en motstander som visste hvordan man skulle forsvare seg mot Norge. 

Men så kan man stille spørsmålet - er dette landslaget anno 2014 noe bedre, selv om vi (frem til England-kampen) har hatt en mer spillende og offensiv filosofi? Resultatene tyder ikke på det. Nå slår vi ikke noen - under Drillo vant vi faktisk fotballkamper, og var ikke så fryktelig langt unna å kvalifisere oss til VM. 

Den verste kombinasjonen det norske landslaget kan ha, er kombinasjonen av dårlige resultater og en kjedelig, primitiv spillestil. Derfor ble kritikken mot Drillo så betydelig. Hadde han hatt suksess med sin fotball, så ville ingen klaget. På samme måte er jeg villig til å gi Per-Mathias Høgmo tid når han gir Norge flere strenger å spille på offensivt. 

Problemet er at jeg sitter med en følelse av at dagens landslag vil være sjanseløse på å nå et mesterskap, fordi vi ikke har ferdighetene til å spille ut motstanderen, men at man ville vært litt mindre sjanseløse om man benyttet seg av en spillestil der man får nyttegjort seg av spisskompetansen til hver enkelt spiller. 

I VM så vi at nasjoner som Australia og USA, som selvom ligger langt bak ferdighetsmessig, klarte å hamle opp med toppnasjonene, fordi de hadde ekstra mye innsats, glød og vilje. På A-landslagsnivå (IKKE på barne- og ungdomsnivå eller klubbnivå!!!) er dette kanskje en oppskrift norsk fotball bør kopiere. Det betyr ikke at vi skal hente inn 11 bulldosere, men at vi kan sette sammen et kontringssterkt lag, ikke et til dels spillende- og til dels kontrende lag, for hybriden virker vi ikke å ha nok ferdigheter til å benytte oss av. 

Det betyr ikke at vi ikke kan få sende støttepasninger eller prøve å beholde ballen i laget, men at den store planen må være rundt kontringene, og så kan man utvikle det offensive spillet etterhvert. Men rett og slett at vi først og fremst må få inn løpsvilje, innsats, tæl, og lynraske kontringer med driblesterke spillere som kan ta hurtige avgjørelser, som kan drible av en mann, og som kan være fotballsmarte nok til å benytte seg av medspillere på riktig måte i en kontring. Cristiano Ronaldo er i så måte den perfekte kontringsspiller. Man trenger ikke kun hurtighet eller kun hodestyrke, man må først og fremst være god med ballen i beina og kjapp i hodet. 

En del norske eksperter har etterlyst fysikk hos norske fotballspillere, og man må innrømme at midtbanen vår så ut som lilleputter mot tekniske OG sterke engelskmenn. Men i barnefotballen MÅ fokuset være på det tekniske, for det er da man er i den motoriske gullalderen. Styrke kan man fokusere på senere. I mine øyne bør vært eneste treningsminutt i barne- og ungdomsfotballen innvolvere så mange touch på ballen som overhodet mulig for hver spiller. Først da kan man beherske den helt. 

Et kontringssterkt lag betyr ikke at Joshua King skal være aleine på topp, eller at han skal være tilbake i egen sekstenmeter å takle. Det betyr at man skal presse ekstremt aggresivt på egen banehalvdel, og sende mange mann i kontra det øyeblikket man får sjansen. Men da må man også ha evne og vilje til å sette presset høyt i banen, og ikke på egen sekstenmeter. 

Mange store lag har benyttet seg av denne press-taktikken med stor suksess. Real Madrid, Borussia Dortmund og Chelsea er noen globale eksempler. 

Med dette mener jeg ikke at vi må sette norsk fotball ti-tjue år tilbake i tid, men at man må finne ut hvilket konkurransefortrinn vi som fotballnasjon har / kan få, og dyrke dette på A-landslaget. I mine øyne er det i ungdomsårene og på klubblaget at spillerne får sin identitet, og at landslaget ikke skal utvikle spillere på samme måte. Det betyr ikke at man ikke kan satse på unge spillere, som f.eks. Martin Ødegaard, men at A-landslaget ikke nødvendigvis skal bli en modell alle lag i Norge må se opp til, eller at NFFs utviklingsplaner må stemme overens med filosofien man benytter seg av på A-landslaget. 

I mine øyne må man fortsatt ha fullt fokus på å utvikle evnen til å behandle ballen og til å ta raske avgjørelser hos norske fotballspillere, fordi selv et kontringslag har enorm bruk for spillere med slike ferdigheter. Se bare på nevnte Real Madrid og Borussia Dortmund. 

Dette ville ikke Ferguson gjort


Foto: Jean-Sebastien Evrard / AFP scanpix

Manchester United har nettopp avsluttet et sterkt og uvant overgangsvindu. Klubben ble under sir Alex Fergusons ledelse sett på en av de få pioneerene som ikke kastet seg på kjøpegaloppen, men som heller satset på verdier som karakterstyrke og kontinuitet, og egen ungdomsutvikling. 

I hans siste sommervindu som manager hentet sir Alex inn Robin van Persie, og fikk godt betalt for det i form av et ligagull ti måneder senere. I tillegg hentet han i løpet av de siste årene som manager inn spillere som Phil Jones og Chris Smalling - unge, engelske spillere som det ble forventet at skulle være førstelagsspillere for klubben innen noen år. 

Det fikk han også rett i, men mange mener nok at de er førstelagsspillere fordi klubben ikke har evnet å forsterke en lagdel, forsvaret, som var bånnsolid under Fergusons regime. 

Luke Shaw-kjøpet er ikke så ulikt Phil Jones-kjøpet, selv om førstnevnte ble en hel del dyrere. Profilen forteller oss om en ung, fremadstormende spiller med fast plass på det engelske landslaget i ti år fremover. Det er i alle fall utgangspunktet. Marcos Rojo og Daley Blind er kjøp som heller ikke var så utypisk Ferguson - spillere som definitivt styrker troppen, men som ikke er i den (pris)kategorien at de nødvendigvis går rett inn på laget uten diskusjon. Det eneste som er sikkert, er at de vil blø for drakten.

Radamel Falcao og Angel Di Maria er derimot to veldig utypiske Manchester United-kjøp. Dyre spillere med store lønninger, hentet fra den type klubber Ferguson gjerne heller solgte spillere til. Spillerne vil gå rett inn på laget, og laget vil bli relativt kraftig forsterket, men troppen risikerer også å bli noe ubalansert. Hvordan vil spillere som Robin van Persie og Wayne Rooney takle at Falcao har en årslønn på 180 millioner kroner?

Det er to måter å se Manchester Uniteds retningsforandring på. Man kan spekulere i hvor mange ekstra titler Ferguson ville tatt om han tok seg råd til samme dyre investeringer, og man kan spørre seg hvilke spillere Ferguson ville hentet inn om det var han som var Manchester United-manager i dag. 

Falcao og Di Maria vil definitivt føre med seg entusiasme, både blant klubbens spillere og supportere. Samtidig er det et legitimt å stille spørsmålet om ikke Ferguson ville gjort ting annerledes, og om man ikke burde høre på den legandariske skotten. 

Da David Moyes overtok sjefsstolen på Old Trafford, arvet han et lag som nettopp var blitt engelske seriemestere med god margin. Men i det øyeblikket Ferguson forlot garderoben og Moyes kom inn, ble mannskapet degradert til Englands syvende beste. Over natten. 

Det har vært stilt spørsmålstegn om hvorvidt stallen David Moyes arvet var pill råtten - for den fremstod jo slik forrige sesong. Men hvorfor skulle Ferguson forsterke den, når den strengt tatt feide over all motstand under hans ledelse? Var det Fergusons feil at ikke David Moyes fikk like mye ut av spillergruppen som han selv fikk?

1,6 milliarder kroner har Manchester United brukt til å forsterke laget i sommervinduet. I tillegg brukte man over 600 millioner kroner på Marouane Fellaini og Juan Manuel Mata forrige sesong. (Tenk hva Ferguson kunne fått til med de midlene!)

Det sies nå at Manchester United har lagt bak seg arven etter Ferguson, og blitt like mye kjøpeklubb som Chelsea og Manchester City. På mange måter er jeg enig. Ferguson var en ekspert på å få ut maksimalt av de spillerne han hadde, selv om rivalene hadde spillere med mer kjente navn og større lønningsposer. Denne sommeren har Manchester United heller valgt strategien om å kjøpe størst og best. 

Jeg er også usikker på om det er angrepet Ferguson ville prioritert å forsterke om han fortsatt hadde ledelsen. For sir Alex bygget lag, og det er nærmest opplest og vedtatt at de aller beste lagene er bygget bakfra og fremover, ikke forfra og bakover. Ferguson ville garantert ha forsterket midtforsvaret sitt enda mer. Nemanja Vidic og Rio Ferdinand var bautaer, det samme kan ikke sies om hverken Phil Jones, Johnny Evans eller Chris Smalling. Så gjenstår det å se hva Rojo (og Jones) blir. 

Men for alt det er verdt, så tror jeg Manchester United gjør rett i å unngå "RBK-tabben", der de halvveis følger en ny filosofi, og halvveis følger den gamle. Flere kokker gir mer søl, sies det, og den eneste beste måten å ikke lykkes med en strategi på, er å ikke følge den 100%. 

I Rosenborg har det vært litt pragmatisme og fornying, og litt gamledager og Eggen. Blandingen har ikke vært god. 

Louis Van Gaal virker å være lagd av en blanding av sement og diamant, og vil nok aldri vike fra sine prinsipper. Og det er akkurat en slik mann Manchester United nå trenger. Van Gaal er ingen ny Ferguson, og da kan han heller ikke drive etter de samme prinsippene. Bare når nederlenderen får gjøre alt på sin måte, vil han lykkes 100% med å implementere sin filosofi og sitt tankegods. 

Rio Ferdinand, Nemanja Vidic, Danny Welbeck, Tom Cleverly og Shinji Kagawa er alle historie i Manchester United. Det er trist, men helt sikkert den eneste riktige løsningen. 

I januar er Kevin Strootman skadefri, og da vil han garantert være på vei til Uniteds midtbane. Neste sommer vil nok midtstopperproblemene bli tatt hånd om. Da sitter man igjen med et ungt og ekstremt sterkt mannskap som passer flere managere enn kun sir Alex Ferguson og Louis van Gaal. Hollenderens prosjekt i Manchester virker å ha en treårig horisont, både med tanke på van Gaals alder, men også med tanke på hans historie i andre klubber. Etter tre år er jeg sikker på at Manchester United er tilbake i toppen av engelsk fotball, og da med en enda mer lysende fremtid enn man hadde etter at Ferguson ga seg.