hits

oktober 2013

- Fem grunner til at Strømsgodset bør vinne gullet

Av Øyvind Garnes Loftheim

Følg oss på Facebook! 

Følg meg på Twitter!

Klokken 19.00 i dag spilles en meget avgjørende kamp i årets eliteserie. Aalesund tar i mot Strømsgodset hjemme på Color Line stadion. Tangotrøyene har hatt en braksesong, og ligger på en meget hederlig femteplass med fire kamper igjen å spille. Med seier i dag kan de gå forbi både Haugesund og Viking på tabellen, dersom Jostein Grindhaug & co ikke klarer å slå Lillestrøm. Det er meget imponerende for en klubb som virket å være i krise etter at Kjetil Rekdal forlot skuten. 

Aalesund vil altså bli en formidabel motstander for Strømsgodset i dag, og drammenserne vil være avhengige av tre poeng for å holde følge med Rosenborg. Trønderne skal riktignok møte formsterke Molde i rosenes by neste helg, men Strømsgodset er avhengig av å henge på serielederne helt inn dersom de skal toppe denne fantatiske sesongen med et seriegull. 

Historien om hvordan Strømsgodset, ved hjelp av Ronny Deila og Jostein Flo, har tatt steget opp blandt norsk fotballs øverste elite er rett og slett helt fantastisk. De marineblå kjemper mot motstandere som er i en helt annen klasse økonomisk sett. Ikke bare gjøre de det i år, men de har gjort det over flere år. I tillegg gjøres det med stil - Strømsgodset spiller i mine øyne tippeligaens vakreste fotball. 

For klubber rundt om i dette landet bør Strømsgodset være den store rollemodellen. De setter det langsiktige perspektivet over alt annet. Hva er poenget med én god sesong dersom man risikerer å både rykke ned og gå konkurs året etterpå? De utvikler spillere gjennom sin veldig definerte spillestil. De henter inn underpresterende spiller med de tekniske/taktiske ferdighetene spillestilen krever. Dette er spillere som ikke passer inn i vanlig kick-and-run-fotball, men som har sine styrker når de får ha ballen i beina, når de får lov til å ta sjanser, og når de får lov til å gjøre feil. 

På denne måten har Strømsgodset gjort mange røverkjøp de siste årene. Om det er flaks eller ikke skal ikke jeg spekulere i; de har i alle fall en innkjøpspolitikk som neppe er for alle. Om de ikke hadde klart å trylle spillere som Stefan Johansen og Ola Kamara fra en potensiell skjebne i lavere divisjoner til å bli landslagsspillere, hadde prosjektet neppe vært så vellykket som det er i dag. Strømsgodset driver ikke med scouting, etter det jeg har fått høre, på samme måte som det gjøres i det store utland. Det er derfor en risiko for bomkjøp når flaksen, eller dyktigheten, en gang forsvinner eller svikter. Det er det forsåvidt ved mer ordinær scouting også, men der får man nok kvalitetssikret kjøpene enda mer.

Jeg er håpløst forelsket i filmen "Moneyball". Ikke fordi den er så underholdene, eller fordi den gir et så godt og komplett bilde av den sanne historien boken med samme navn beskriver. Jeg elsker den fordi den gir meg et slags håp. Et håp om at det finnes en annen måte å gjøre ting på, en annen måte som ingen andre vet, men som kan både revolusjonere og vinne seriegull på én og samme tid. "Moneyball" forteller om hvordan man, ved å tenke litt utradisjonelt hva spillerkjøp gjelder, kan utkonkurrere motstandere man egentlig ikke engang bør være i samme divisjon som. 

Man trenger ikke nødvendigvis å gjøre spillerkjøp etter samme prinsipper som i "Moneyball", men ved å tenke på en måte som konkurrentene ikke tenker på, kan man få fordeler. Strømsgodset har (be)vist at man kan vinne seriegull med hvilken som helst klubb ved å legge en strategi for spillerlogistikk og følge planen til punkt og prikke i noen år. Dette er en modell som kan brukes i hele fotball-Norge, på alle nivåer. 

Det fungerer i alle fall nå. Om flere norske klubber får øynene opp for tradisjonell scouting, slik man gjør internasjonalt, vil Strømsgodset fort kunne miste forspranget sitt. Men akkurat nå virker det som at mange norske klubber ikke har en ordentlig strategi når det kommer til spillerkjøp og -salg, noe som gjør at de ikke er i nærheten av å få ut potensialet sitt. Dette gjør at det ikke er så vanskelig som det burde være å få gode resultater i Tippeligaen på sikt, om man prioriterer bærekraftige langsiktige løsninger i stedet for kortvarig morro. 

Sett i lys av dette; her er fem grunner til at jeg håper Strømsgodset vinner årets Tippeliga:

1. De fortjener det. Sammen med Rosenborg har de vært det soleklart beste laget i år. De har rett og slett fått gode resultater, og på tabellen er det kun resultatene som teller.

2. Langsiktighet. Godset tenker langsiktig i alt de foretar seg. De har utviklet spillestilen over tid, de gir unge spillere sjansen, og de bruker ikke mer penger enn de har. 

3. Spillestil. Ronny Deilas menn spiller det som i mine øyne er den vakreste fotballen i Tippeligaen. Se på hjemmekampen mot Rosenborg i høst. Det var en sann fryd for øyet. 

4. Spillerutvikling. Strømsgodset har hentet spillere som stort sett ingen andre vil ha, og gjort dem til landslagsspillere på få år. 

5. Forbilder. Måten Deila, Flo & co. driver på er forbilledlig. Alle som ikke har penger til å kjøpe de største talentene burde følge Strømsgodset-modellen. Både Flo og Deila bør være attraktive menn hos de rikeste og mest ambisiøse klubbene i landet. 

- Å sparke Drillo er som å slå opp med kjæresten

Av Øyvind Garnes Loftheim


Egil "Drillo" Olsen. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Debatten rundt Drillos avgang, evtentuelt sparking har nådd nye nivåer i dag, og derfor velger jeg å fremlegge mitt syn på det hele. 

Norge har et dårlig utgangspunkt med tanke på å kvalifisere seg til Brasil-VM, etter å ha levert en del dårlige kamper i en gruppe selv vi burde klare å gå videre fra. Nå er det engang slik at det spilles relativt få kamper i slike gruppespill, og det gjør feilmarginen mindre. Med to kamper igjen å spille - og med et utgangspunkt der vi er avhengig av hjelp fra andre - valgte Norges Fotballforbund (NFF) å gi tøylene til Per-Mathias Høgmo. Høgmo er etter min mening en av de sterkeste personene rent fotballfaglig vi har i dette landet, han er mer karismatisk enn CVen skulle tilsi, og han leverer gode resultater med utgangspunkt som ikke er all verdens. 

Mange husker og dømmer nok Per-Mathias Høgmo etter to ting: Hvordan han endte sine dager i Rosenborg, og at hovedpunktet hans på CVen er noen gode år i Tromsø. Dette blir snevert i mine øyne, men vi må huske på at det å trene en klubb og det å trene et landslag er to forskjellige ting. Fremtiden blir spennende, men vi tar fortiden først:

Sånn at jeg får ha sagt det; Jeg har enorm respekt for Egil "Drillo" Olsen. Mannen har på egenhånd utrettet mirakler vi neppe vil få se maken til i norsk fotball noengang. Det er heldigvis også dette han kommer til å bli husket for fem år frem i tid og i all evighet etterpå; denne perioden vi har vært gjennom nå vil man fort glemme, fordi den rett og slett har vært utrolig lite innholdsrik. Fotballen glemmer fort, og nye inntrykk skapes hele tiden.

Når det er sagt; Drillo visste at han satt hele sitt navn og omdømme på spill da han takket ja til landslagsjobben foran EM 2012, og ikke minst etterpå. Hadde han latt være, eller i alle fall latt være å ta jobben på permanent basis, hadde han sluppet unna alt dette kaoset vi ser i dag. Resultatene trenger ikke å ha blitt særlig annerledes - de soleklare (norske) kandidatene virker ikke å være så fryktelig interesserte, da de er i startfasen av sine trenerkarrierer. Men de resultatene Drillo faktisk har oppnådd i disse to kvalifseringene har ikke vært gode nok. Punktum.

Fotballen er ekstremt resultatorientert. Får du ikke resultater, fjernes du fra jobben og ansvaret. Det er slik det fungerer praksis. Nå kan man nok beskylde de med makten i fotballen for å være litt for ivrige på avtrekkeren, men i dette tilfellet skjønner jeg NFF godt. De har den nye treneren klar, og det å ha en trener (Drillo) på utgående kontrakt er aldri særlig ideelt. At Høgmo får begynne allerede nå, ser jeg på som helt nødvendig for at han skal stå best mulig rustet til EM-kvalifiseringen. UEFA har besluttet å utvide antall deltagere fra og med EM 2016, så Norge er omtrent garantert å få delta der. Det blir ikke noe problem. 

Selv om jeg setter lojalitet og respekt for mennesker veldig høyt, er det ikke sånn at Drillos (og konens) emosjonelle reaksjoner kan settes over landslagets fremtid. Fotballen betyr så mye for så mange mennesker at man alltid må sette resultatene foran individuelle menneskelige hensyn. Bare se på Petter Northug. De fleste i skiforbundet og Norges Idrettsforbund er neppe glad for hvordan ordningen til ski-kongen er nå, men ettersom resultatene betyr alt, er det en selvfølge at vår beste skiløper får delta i OL. På samme måte er det en selvfølge at selv vår beste landslagstrener noensinne må gå på dagen når man har en bedre kandidat klar til å overta. 

Jeg synes det er greit å sparke Drillo. Slike ting blir aldri pent, det er som å slå opp med kjæresten. Det kan gjøres på flere forskjellige måter, men uansett hvordan du gjør det så kommer det til å gjøre vondt. Veldig vondt. Det er ikke noe poeng i å dra det ut i tid bare for å utsette det uungåelige. Det er ikke pent eller gentleman-aktig slik det har blitt, men nå er det i alle fall overstått for alle parter.