hits

oktober 2014

5 grunner til at Brann rykker ned


Rikard Norling og Jonas Grønner. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Følg bloggen på Facebook!

På søndag spiller Brann en skjebnekamp mot Sogndal. Taper Brann den kampen, vil kvalik-plassen være utenfor rekkevidde, og Brann vil rykke ned. 

Her er mine fem grunner til at Brann rykker ned:

1. Naiv trener

Richard Norling er en herlig fyr, og har en flott CV. Men nå er det enda sånn at en trener som gjør det godt i én klubb, nødvendigvis ikke vil gjøre det like godt i den neste. Når Norling i tillegg har blitt trener i et nytt land, ble overgangen tydeligvis for stor.

Jeg vil ikke hevde at Branns svenske trener har undervurdert norsk fotball, men den naive spillestilen som Brann har forsøkt på i år, har vært en for stor forandring fra tidligere år. Det virker rett og slett som at spillerne ikke har hatt ferdighetene som skal til for å mestre stilen. I tillegg har en dårlig utført ballbesittende spillestil gjort Brann ekstremt sårbare i kontringsfasen, en fase som mange norske lag behersker mye bedre enn de andre fasene av spillet.

2. For stor tro på egne ferdigheter

Å ha tro på egne ferdigheter, kall det gjerne selvtillit, er selvsagt en viktig faktor for å oppnå suksess. Men sett utenfra virker det som at man har hatt en tro på at ting vil løse seg av seg selv. Man kan spørre seg om trenerteamet har satt seg tilstrekkelig godt nok inn i styrkene og svakhetene til de andre lagene i Tippeligaen.

I fotball, og lagspill generelt, vil man, i motsetning til i mange andre idretter, ha spill-motspill hele veien. De man konkurrer mot vil ikke bare prøve å score mål, men de vil også prøve å ødelegge for deg. Det ser du ikke i skiløypen eller i svømmebassenget. Jeg mener ikke at man skal la seg diktere av hva motstanderen gjør, men man er nødt til å ta høyde for det andre lagets sterke og svake sider, og regne med at motstanderen vil forsøke å utnytte dine svake sider til sin fordel. Dette gjør alle, også Pep Guardiola. 

3. Manglende evne til å ta grep

Man kan ikke gjøre akkurat det samme gang på gang og forvente å få forskjellige resultater. I fotball er det riktignok sånn at man utvikler relasjonelle ferdigheter etter hvert, noe som gjør at man ofte blir bedre når man får litt kontinuitet i spillestil og spillergruppe.

Problemet til Brann er at de trykket på panikk-knappen for sent. De burde ha begynt å endre på spillestilen for lenge siden, når de så at det de holdt på med ikke fungerte, og at det ble stadig mindre kamper igjen å ta poeng på. Det hadde ikke trengt å være en revolusjonerende endring, men man burde ha gjort større endringer enn det som eventuelt har blitt gjort. For det man har gjort, har overhodet ikke fungert.

I flere kamper har man etterhvert som man har havnet under, lagt om spillestilen til en litt mer direkte variant. Dette gjør at man både får pusterom, og får utnyttet blant annet Azar Karadas sin hodestyrke i motstanderens boks. Dette ga laget en ny giv, og man burde ha forsøkt det før, og fra start i kampene. 3-5-2-formasjonen som ble prøvd mot Bodø/Glimt var i allefall et forsøk på endring, men å gjøre det i den tredje siste kampen, når man er fullstendig desperate etter poeng, var nok altfor sent. 

4. Midtstopperkrise

Helt siden de islandske ørnene forlot Stadion, har Brann hatt en midtstopperkrise. Merkedagen var da Kristjan Örn Sigurdsson forlot Brann til fordel for hardsatsende Hønefoss. Det endte svært dårlig for begge parter.

Brann har siden den gang hentet inn midtstoppere som Simen Wangberg, Erlend Hanstveit, Vadim Demidov, Azar Karadas, Marcus Jonsson og Lars Grorud. I teorien svært erfarne midtstoppere med gode CVer, men ingen av dem har vært i nærheten av å levere opp mot forventningene.

Til mange av spillerne har forventningene vært at de ikke bare skal prestere godt, men også at de skal binde sammen forsvaret og resten av laget. Resultatet er sørgelig - Brann har sluppet inn 51 mål på 28 kamper, tredje flest i ligaen.

Det er vanskelig å si hva som har gått galt. Har man hentet inn feil spillere, eller har man overvurdert deres kvalitet? Har spillerne rett og slett prestert langt under det nivået man kunne forvente? Eller er det treneren sin feil at han ikke har fått ut deres potensial?

? Det blir umulig for meg å svare på, så jeg drister meg til å hevde at det er en kombinasjon av alle faktorene. 

5. Uflaks foran mål

Flaks eller dyktighet? Uflaks eller udyktighet? Dette er nok et spørsmål enten Aristoteles eller Platon må svare på. Noen fotballeksperter snakker om uflaks, noen om udyktighet. Scorer topplaget et heldig mål, er det snakk om at «flaks er noe som kjennetegner gode lag», og omvendt, at «uflaks er noe som kjennetegner lag i omtgang».

Om det er uflaks eller udyktighet at Brann har bommet på så mange store sjanser i år, vet jeg ikke. Men man har i alle fall ikke hatt flaks. Branns utfordring er at de er en så stor klubb og har et så stort budjsett at det ikke burde være opp til små marginer om de rykker ned eller ikke. Hadde Molde eller Odd hatt mye uflaks i år, ville de likevel ikke vært i nærheten av å rykke ned.

-------------------------------

Skal man utvikle noe, slik Brann prøver med unge spillere og en ny spillestil, må man være sikker på å først ha "rævven klar" - man må være sikker på at det ikke ender i nedrykk om ting ikke går som planlagt. Jeg vil anta at situasjonen nå ikke er så utviklende for spillerne, den er nok heller mer stressende.

Det Brann burde ha startet med, var å bygge et fundament. I fotballag er det i nesten alle tilfeller forsvaret som er fundamentet. Når forsvarsspillet er godt, kan de offensive spillerne slippe seg mer fri. I år har Brann sluppet inn så mange mål, og havnet under i så mange kamper, at man alltid har måttet jage utligning eller redusering.

Hadde fundamentet - forsvarsspillet - vært helstøpt, hadde man gjort mange av de 17 tapene hittil i årets sesong om til uavgjorte kamper og poeng i bagasjen. Brann har i år bare klart fem uavgjorte kamper, i en posisjon der uavgjort hadde vært uendelig mye bedre enn tap. Ikke minst for å få egne poeng, men også for å forhindre at lagene man konkurrerer mot i bunnstriden får tre poeng. 

Jeg tror Rikard Norling vil bli en suksess i Bergen. Jeg har ståltro på at kontinuitet på trenersiden er helt avgjørende for å skape langsiktig suksess. Men det burde være unødvendig at man risikerer nedrykk på veien.

Jeg håper at Brann-ledelsen klamrer seg til Norling også i fremtiden. Om Brann rykker ned vil det være helt meningsløst å sparke Norling - da vil man være akkurat der man var ett år før, bare i en lavere divisjon.

Samtidig håper jeg at både klubben og Norling selv lærer av sine feil. Det viktigste for Brann fra og med 01.01.2015, uavhengig av et eventuelt nedrykk, er å bedre spillerlogistikken. En spillers lønn vil på mange måter reflektere hvilke forventninger man har til spillerens prestasjon. Om prestasjonen ikke står i stil til lønnen, må spilleren bort eller ned i lønn.

Som hovedregel bør man satse på fremadstormende spillere (det finnes mange av dem i Tippeligaen), gjerne spillere som har konkrete mål og ambisjoner om å spille i utlandet. Disse spillerne vil skaffe nye verdier til klubben i form av videresalg, og du kan banne på at de vil jobbe rævven av seg for å bli god nok for en større liga enn Tippeligaen. Som et resultat av hard jobbing, vil de også prestere bedre for Brann.

Lavere lønnkostnader fordi man satser på unge spillere, inntekter fra videresalg og bedre prestasjoner fordi spillerne vil jobbe knallhardt for å oppnå sine personlige ambisjoner. Denne strategien har på fire år gjort Molde til lokomotivet i norsk fotball, og man har vunnet tre seriegull og et cupgull på veien. Brann har absolutt alle muligheter til å gjøre det samme. 

Derfor er United er bedre enn Liverpool

.. i kampen om fjerdeplassen. 


Louis van Gaal. Foto: Rui Vieira / AP scanpix

Chelsea og Manchester City er Premier Leagues to suverent beste lag. De har de beste førsteelleverene, de beste trenerne, og den sterkeste stallen. Kampen om seriegullet er spennende, men den går nok uten lag som Arsenal, Liverpool og Manchester United. Det gjør heldigvis ikke kampen om fjerdeplassen.

I helgen vant Liverpool 3-2 mot Queens Park Rangers, ligaens dårligste lag. Manchester United spilte mot West Bromwich, som er noe mindre rævva, men klarte ikke mer enn uavgjort. 

Etter åtte kamper ligger Liverpool på femteplass, med 13 poeng og en form på 4-1-3 i sine kamper. I tillegg har laget en målforskjell på 13-12. 

Manchester United har også spilt åtte kamper, ligger på sjetteplass med 12 poeng, en form på 3-3-2, og har 15-12 i målforskjell. 

Kort oppsummert er lagene ganske like; Manchester United har scoret 2 mål mer, har ett mindre tap, men også én mindre seier, og da også ett mindre poeng. 

Jeg har likevel tro på at Manchester United havner mange poeng foran Liverpool på tabellen når vi summerer opp i mai. Det er 30 Premier League-kamper igjen, og det handler derfor om hvilket potensial klubbene viser. 

Manchester United har tre av verdens ti beste spisser i stallen. Offensivt har de et potensial som er på høyde med Barcelona, Real Madrid og Bayern München, og kanskje enda bedre enn City og Chelsea. Problemene deres ligger litt bakover på banen, og i mangel på samhandling, fordi man har en ny trener og nye, viktige spillere overalt på banen. 

I Angel di Maria og Ander Herrera har Louis van Gaal to midtbanespillere som har potensiale til å utgjøre den beste kreative midtbanen i ligaen. Etterhvert som de blir mer tilvendt Premier League, vil de nok også kunne levere opp mot maksnivå enda oftere. Det har vel også vært problemet til Manchester United i år - de har ikke vært jevne nok. Enkeltspillere har vært fantastiske i noen kamper, for å så forsvinne i andre kamper. For å vinne ligaen kan ikke bunnnivået være så lavt som det tidvis har vært hos de røde djevlene. 

Som jeg diskuterte i mitt forrige blogginnlegg, kjøpte Liverpool i sommer inn spillere som ikke umiddelbart hever førstelaget, men som absolutt har potensiale til å bli gode spillere i fremtiden. Her har Manchester United tenkt helt annerledes. Spillerne som har blitt hentet inn, er sentrale brikker i laget allerede nå. Om man ser på førsteelleveren, er den i mine øyne kraftig forbedret fra i fjor. Det er ikke Liverpools førsteellever. Det har selvfølgelig litt med klubbenes økonomi å gjøre, men handler også om målsetting og ambisjon. 

Overgangsvinduet i januar blir svært spennende. Jeg har ikke troen på at Liverpool vil foreta seg så mye der. Laget har ikke klare svakheter, men er jevnt over ikke på høyde med de beste. For Manchester United fortoner det seg helt annerledes. Alle lagdelene bortsett fra forsvaret holder et høyt nivå. Ingen United-supportere klager om de får inn en ny midtbanespiller ala Kevin Strootman, men hovedprioriteten blir selvfølgelig å forsterke lagets midtstopperposisjon. Å få inn en verdensklassemidtstopper kan binde laget sammen, og på den måten kan man unngå at man slipper inn to mål mot lag som West Bromwich. At Uniteds angrep kommer til å "klikke" før eller senere, er det ingen som helst tvil om, for med så mye kvalitet og så intelligente angrepsspillere kan man nesten ikke feile om man får litt tid på seg. 

Sånn sett er Manchester Uniteds problemer mye enklere å løse enn rivalens. Og selv om Liverpool var klart bedre enn United i fjor, tror jeg maktfordelingen er snudd opp ned denne sesongen. Van Gaal har gjort fjorårets førstevalg til andrevalg, mens Liverpool ikke har klart å erstatte Luis Suarez på noen som helst måte, og heller ikke forsterket førsteelleveren noe særlig. 

Jeg tror ikke Manchester United er gode nok til å vinne ligaen, men jeg er overbevist om at laget vil kapre tredje- eller fjerdeplassen. Med enda mer flyt i det offensive spillet kombinert med en midtstopper inn i januar, så har man et slagkraftig lag som vil kjøre over de fleste av lagene i Premier League. For Liverpool ser ting mye mørkere ut. 

Jeg vil koke det ned til strategi, veivalg, markedsføring, og rett og slett offensiv bedriftsstyring. 

Manchester United vet at de vil tape store markedsinntekter på å ikke kjempe om ligagullet, og på å ikke være med i Champions League. Liverpool har tilsynelatende større tålmodighet fordi man er vant til lavere inntekter og dårligere sportslige resultater, men jeg tror ikke styret vil være fornøyd med noe annet enn en Champions League-spill neste sesong. 

Mens Manchester United kanskje var litt for naive under David Moyes, ved at man ikke foretok de nødvendige utskiftningene og investeringene på overgangsmarkedet, virker det som at Liverpool har gått i den samme fellen i år. Det Manchester United innså, var at de er nødt til å bruke penger for å opprettholde konkurransedyktigheten. At man nekter å begå samme feil to ganger, ser jeg på som en styrke. 

Derfor er jeg ekstra spent på om Liverpool vil prøve å i større grad tilnærme seg Uniteds strategi neste sesong. Det som også blir spennende, er om Ed Woodward & co fortsetter investeringene på transfermarkedet i juli, ford man innser at de andre lagene, og da tenker jeg på Chelsea og Manchester City, alltid tar ett steg fremover hver sesong ved å tilføre troppen akkurat de spillertypene man mangler. 

Det som kan være farlig for Manchester United, og her kan vi bruke Leeds som eksempel, er om laget på tross av de store investeringene ikke klarer å nå en topp 4-plassering. Med offensiv satsning er det også en risiko, noe som er velkjent fra Tippeligaen. Heldigvis for Manchester United virker det som at Arsenal og Liverpool ikke vil by på for stor konkurranse om fjerdeplassen. Det betyr at Manchester United ligger veldig godt an til å få Champions League-inntekter neste år, noe som ikke bare er positivt for økonomien, men som også virker inn på de nye (og relativt kompliserte) Financial Fair Play-reglene. 

Har begått alle feil i boken


Brendan Rodgers. Foto: Tim Ireland / AP scanpix

I det øyeblikket Brendan Rodgers ble klar over at han kom til å miste Luis Suarez, burde alarmklokkene ringt. Det gjorde de kanskje også, men det virker for meg som at planen nord-iren iverksatte var gal. 

Liverpool hentet ti spillere i sommer (Kilde: Nettavisen):

Adam Lallana

Divock Origi* 

Mario Balotelli

Lazar Markovic

Alberto Moreno

Dejan Lovren

Emre Can

Ricky Lambert

Javier Manquillo

Kevin Stewart

*Origi ble lånt tilbake til Lille. 

Adam Lallana har levert når han har vært skadefri, og Alberto Moreno har hatt enkeltkamper som har vist stort potensiale. I tillegg har Javier Manquillo - som har svært lite førstelagserfaring, levert overraskende bra ut i fra mine forventninger. 

Resten, derimot...

Ifølge oversikten til VGLive har Liverpool sluppet inn 12 mål denne sesongen. Det er flere enn lag som Manchester United, Stoke, West Ham, Swansea, Southampton og Tottenham. Dejan Lovren var mannen Rodgers hentet inn for å lime sammen forsvaret som kanskje kostet dem seriegullet forrige sesong, men kroaten har dessverre ikke vært i nærheten av forventet standard. For så mye penger som Liverpool måtte ut med, må man forvente å få en stopper som faktisk hever laget. Nå er det bare kaos og surr. To baklengs mot dumpekandidat QPR, som hadde 4 mål på 7 kamper før helgen, er et bevis på det. 

Så var det angrepet, da... 

Liverpool har scoret 13 mål denne sesongen. Det er ikke kjempedårlig, men heller ikke kjempebra. Det er like mange som Arsenal, Manchester United og Hull, men færre enn Everton, West Ham, Southampton, Manchester City og Chelsea. 

Hovedproblemet til Liverpool er selvfølgelig at Luis Suarez dro til Barcelona, men nå er det engang sånn at man ikke kan bry seg om det man ikke får gjort noe med, og Liverpool bør legge Suarez bak seg. Liverpools plan B forrige sesong, Daniel Sturridge, ble i sommer denne sesongens plan A. Spissen var en fantastisk partner til Suarez, og også ekstremt god uten uruguayaneren. Utfordringen for Rodgers er at fjorårets plan B var så uendelig mye bedre enn årets plan B. For nå som Daniel Sturridge er skadet, er det Mario Balotelli og Ricky Lambert klubben må stole på. Lambert har ikke fått allverdens med tillit enda, men Mario Balotelli har levert til stryk. 

SuperMario prøver, han er overraskende livlig, og i overraskende godt humør. Denne overgangen gjorde han nok godt. Problemet er at han ikke er konsentrert nok, han er ikke tilstede i de øyeblikkene der en verdensklassespiss setter inn killerinstinktet. 

0 seriemål hittil sier dessverre utrolig mye. Balotelli har kun tidivis vist prov på goalgetter-mentalitet, men den er nå helt fraværende. Han bommet på én gigasjanse i går, og var i tillegg ukonsentrert da Richard Dunne satte ballen i eget nett. I begge de situasjonene hadde spillere som Sergio Aguero og Diego Costa vært nådeløse. 

Om dette fortsetter, og Mario Balotelli surner før jul, slik det står skrevet i stjernene, så er Liverpool hektet av fjerdeplassen før de klarer å ryke ut av denne sesongens Champions League. 

Hvorfor så krass, spør du? Liverpool-fansen har vist SuperMario en forbilledlig mengde kjærlighet og tillit, og da må man kunne forvente at han i det minste skal prøve å gi dem litt tilbake. Han må ut av sitt eget hode, og opp med konsentrasjonen og årvåkenheten. 

Verst av alt er kanskje det at alle snakket om Liverpools sårbarhet i tilfelle Daniel Sturridge skulle bli skadet. Likevel kaster Liverpool bort en hel Premier League-sesong og neste års muligheter i overgangsvinduet fordi de ikke er godt nok forberedt. Ikke godt nok forberedt på at det som IKKE MÅ SKJE, faktisk skjer. Ikke ha alle eggene i én kurv, og så videre. Om man ser på historien til Mario Balotelli, så var det altfor ambisisøst å tro at han skulle bære angrepet på sine skuldre, alene. 

I tillegg til skuffelser i forsvar og i angrep, har ingen av de andre Liverpool-signeringene klart å heve laget noe særlig. Lazar Markovic er ny i Premier League og må få tid til å tilpasse seg, og blir nok en strålende signering på sikt. Men svært få av kjøpene som ble gjort i sommer virker å ha vært en del av en plan om å kunne «safe» inn en fjerdeplass, som gir økonomisk grunnlag til satsning også neste sesong. 

Utfordringene til Brendan Rodgers ser vi hvert år i Tippeligaen. På mange måter er Liverpool i samme situasjon som seriemesteren i Tippeligaen opplever hvert år; man har ikke økonomi til å holde på de beste spillerne etter en god sesong, og må derfor være i stand til å hente nye, billigere spillere som ikke bare skal ersatte stjernespilleren(e), men også bidra til å heve laget. 

Liverpool valgte å satse på kvantitet, og har hentet inn spillere som stort sett ikke er gode nok enda. Og når de først hentet spillere som skal være i en såkalt prestasjonsalder (Lovren og Balotelli), har de tilsynelatende bommet på kjøpene. 

Med fare for å være etterpåklok; Liverpool burde hentet inn ca. tre spillere som kunne gått rett inn på laget, og hevet det. Jeg er kjempetilhenger av å kjøpe unge spillere som kan bli enorme i fremtiden (Markovic), men akkurat nå var det ikke dette Liverpool trengte. Jeg tror neppe noen i Liverpool har lyst å spille Europa League neste sesong, men akkurat nå ser det slik ut. 

Ikke råd til ansette feil mann


Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Jeg må ærlig innrømme at jeg har lest veldig mye på supporterforumet RBKWeb de siste dagene, for å få en innsikt i hva de mest interesserte RBK-supporterne mener om klubbens strategivalg og fremtid. 

Rosenborg er i en posisjon der de har satt av tid til en grundig evaluering av hele den sportslige organiseringen i klubben. Denne prossessen er først og fremst kommet som en reaksjon på klubbens manglende resultater de siste årene, men også som et slags vendepunkt etter at Per Joar Hansen fikk sparken, for andre gang, tidligere i sommer. 

Fordi forventningene er så ekstreme og interessen så stor, har Rosenborg figuerert svært ofte i media så lenge jeg har levd. Selv om resultatene har vært fraværende de siste årene, har ikke medie-interessen sunket. Det eneste man liker i nærheten av like godt som en overpresterende underdog, er en underpresterende kjempe. 

Mediefokuset gjør at man skulle tro Rosenborg har prestert langt dårligere enn det de faktisk har gjort. Klubben lå faktisk på andreplass da «Perry» fikk fyken. 

Men det som er sant, er at Rosenborg ikke har klart å oppfylle forventnignene supporterne har til hjertebarnet sitt. Klubben hadde en unik posisjon i norsk fotball, men denne har gradvis blitt erodert bort siden den dagen Nils Arne Eggen sluttet. Fasiten er at klubben overhodet ikke har klart å forvalte ressursene på en akseptabel måte. 

Styreleder Ivar Koteng har regien med å føre Rosenborg tilbake der de hører hjemme - i toppen av nordisk fotball, og i Champions League. Han har satt i gang flere prossesser; én av dem har vært å bestemme hvilken sportslig organsiering klubben skal ha i fremtiden. Det stod mellom de to modellene vi stort sett kjenner til; en manager-modell lik den vi kjenner fra England, som gir stor makt til én person, eller sportsdirektør-modellen som klubben har i dag. Fordelen med manager-modellen er at «treneren» får kjøpe de spillerne han vil ha, men utfordringen er at det er svært få trenere som er i toppen både når det gjelder trening, kampledelse og spillerlogistikk. Samtidig er det slik at sportsdirektøren skal fungere som en kontinuitetsbærer for klubbens sportslige avdeling - vi vet jo alle at de fleste trenere / managere stort sett ikke sitter lengre enn et par år. 

For en stund siden kom konklusjonen - Rosenborg vil videreføre sportsdirektør-modellen. 

Den neste utfordringen blir dermed å finne ut hvem som skal være sportsdirektør, og hvem som skal være trener. Tor-Kristian Karlsen, den fotball-lederen i Norge som har den soleklart beste og bredeste CVen, virket positiv til jobben da Adressa tok kontakt. Et annet alternativ er å la Erik Hoftun fortsette i jobben. I tillegg pleier folk som Nils Johan Semb ofte å bli trukket inn i slike diskusjoner. Semb er nåværende toppfotballsjef i Norges Fotballforbund. 

I utgangspunktet skal sportsdirektøren ha en finger med i spillet når treneren ansettes. I utgangspunktet tror jeg dette fort kan bli den største utfordringen for Rosenborg, fordi klubben virker å ha satt i gang trenerjakten lenge før man har satt i gang jakten på en sportsdirektør. Dette kan riktignok skyldes mangel på informasjon på min side; det kan være vanskelig å vite hva som foregår bak lukkede dører. 

Om vi ser bort fra at sportsdirektøren får være med å bestemme hvem som skal bli ny trener, har Rosenborg mange spennende navn å velge mellom. Etter «Perry»-sparkingen virket det som at klubben virkelig skulle gå grundig til verks når en ny trener skulle ansettes, men kandidatene som har sirkulert i pressen kunne hvem som helst ha plukket ut:

Kåre Ingebrigtsen, som er midlertidig trener i klubben, er kanskje den heteste kandidaten. Står for RBK-fotball, er på talefot (og vel så det) med Nils Arne Eggen, og er en sympatisk mann med hodet på rett plass. Usikkerhetsmomentet er mangel på erfaring som hovedtrener, og en ansettelse av «Bruttern» vil nok av mange sees på som nok et forsøk på å finne en Eggen-kopi.

Torsdag signerte Dag-Eilev Fagermo ny kontrakt med Odd. Det tok meg på sengen - jeg var sikker på at at han var en av de største kandidatene til å ta over Rosenborg. Han skal i alle fall ha respekt for å vise særdeles stor lojalitet overfor arbeidsgiveren sin. 

En annen mann som garantert diskuteres på «Brakka», er Trond Sollied. En av svært få norske trenere som faktisk har lykkes i utlandet, men har til gjengjeld aldri vært trener i en av de største ligaene. Har erfaring, men jeg stiller store spørsmålstegn til om de (supporterne) som ønsker han faktisk har sett noe mer enn en håndfull av hans kamper de siste ti årene. Her virker det veldig som at supporterne kun går på navn, og har latt Sollied mytifiseres ved at man ikke har klart å hente han tilbake tidligere. Vil garantert skape entusiasme hos fansen, men jeg setter store spørsmålstegn om han virkelig vil kunne bli den messiasen mange hevder han er. 

Andre navn som nevnes, er Ole Gunnar Solskjær og Ronny Deila. Man kan nesten ikke ha unngått å lese at Solskjær bygger nytt giganthus i Kristiansund, en by som ikke ligger så langt vekke fra Trondheim. Molde-historien vil selvsagt kunne komplisere ting, men mest av alt tror jeg utelukkelsen av manager-modellen har gjort han uaktuell, og vice versa. Ronny Deila jobber fortsatt i Celtic, og må inntil videre selvfølgelig utelukkes (i fotball kan alt skje, både i positiv og negativ forstand). 

Det er utrolig mange spennende avgjørelser som må taes i Trondheim før neste sesong sparkes i gang (jeg regner med at de fleste RBK-ere er ferdig med denne sesongen for lengst). I hovedsetet sitter altså styreleder Ivar Koteng. Han har muligheten til å skape både ro og suksess i Rosenborg, men det avhenger av de neste to valgene han må ta; ansettelsen av sportsdirektør, og ansettelsen av trener. Et godt sted å begynne er å ansette Tor-Kristian Karlsen, og gi han den makten og tilliten han vil ha. Da har klubben allerede tatt et langt steg mot et nytt, langvarig herredømme i Norden. Gjør Koteng derimot gale valg, vil klubben gå enda flere troféløse sesonger i møte, og i verste fall etablere seg som en slags middelmådighet i norsk fotball. 

Enkelt og greit: Disse avgjørelsene har du ikke råd til å bomme på, Koteng. Rosenborg er nå inne i sine skjebneuker. 

Ny omdømmesmell for Vålerenga?


Vålerenga-trener Kjetil Rekdal. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

«Vålerenga Fotball Elite AS har inngått et samarbeid med LifeWave. Dette er et selskap som selger en serie med egenutviklede energiplastre.» (Link her

Slik begynner Vålerengas nyhetsartikkel om klubbens nyvervelse, et samarbeid med et selskap som selger plaster. Produktene deres skal gi deg blant annet gnistrende energi, smertelindring, forbedret søvnkvalitet og søvnlengde, avgiftning, anti-aldring, matlystkontroll og stressreduksjon. 

Den anerkjente bloggeren Gunnar Tjomlid har gjennomgått produktet på bloggen sin. Innlegget finner du her.

Tjomlid konkluderer slik på bloggen sin: «Konklusjonen her er uansett at Vålerenga har latt seg lure, og ved å bidra til å promotere LifeWave bygger de opp under en svindel som skader mennesker.» 

Det bør si det meste om hvilken avtale Vålerenga her har inngått. 

Til Dagsavisen  sier daglig leder i Vålerenga, Stig-Ove Sandnes, at det ikke er penger involvert i avtalen.

Problemet til Vålerenga er at de, etter å ha inngått avtalen, lager en nyhetsartikkel på hjemmesiden deres, der de lar Christer Lund, ansvarlig distributør for LiveWave i Norge, snakke om produktet. På den måten blir Vålerengas egne informasjonskanaler brukt til å markedsføre produktet til klubbens mange supportere. 

Vålerenga har altså indirekte reklamert for et produkt på sine hjemmesider som det kan stilles store spørsmål rundt, uten å få en eneste krone for det. 

Ifølge Dagsavisen vil ikke Klanen-talsmann Erling Rostvåg klage på at Vålerenga blir sponset av LifeWave, så lenge det kan redde klubbens «magiske» budsjett. Men ifølge Sandnes får jo ikke klubben en eneste krone for samarbeidet. 

I intervjuet med Vålerengas nettside sier Christer Lund følgende:

«- Vålerenga har verdens beste supporterklubb, som stiller opp for laget sitt i tykt og tynt. Fra nå av så kommer ikke supporterene til å bare sponse klubben, men de kommer også til å få mye tilbake.  Med disse små plasterene vil alle kunne oppnå bedre helse på flere plan, samt få muligheten til å skaffe seg en liten bi-inntekt.»

At han henviser til at klubbens supportere skal skaffe seg en bi-inntekt ved å selge dette produktet, gjør det hele enda tristere. Her skal altså supporterne selge dette produktet, som jeg tror enhver oppegående person vil være kritiske til, til sine venner og familie.

Her kan man spørre seg om Vålerenga-ledelsen selv har gått på limpinnen og tror at dette produktet kan holde det det lover, eller om de faktisk prøver å markedsføre et svært tvilsomt produkt overfor sine egne supportere.

Uansett  vil denne saken sannsynligvis eksplodere i media de kommende dagene, og jeg ser det som svært sannsynliglig at Vålerenga vil gå på nok en omdømme-smell, kort tid etter at både Herman Stengel-saken og klubbens økonomiske situasjon har dominert nyhetsbildet. 

Typisk norsk å ta av


Joshua King. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Det kan virke som at oponionen rundt landslaget snudde 180 grader etter fredagens 3-0-seier mot Malta. Malta. 

Malta ligger på 155.-plass på FIFA-rankingen. Man må faktisk bla så langt som til side 6 på FIFAs oversikt for å finne dem, der de ligger plassert noen plasser bak land som krigsherjede Syria og Kirgisistan. 

Seieren var flott, den, og målene likeså. Endelig så vi et norsk landslag som tok kommando fra start, og som ikke sluttet å angripe før kampen var over. Forskjellen fra kampene mot England og Italia var enorm. Det skal spillerne og treneren ha skryt for. Selvfølgelig. 

Jeg har ingen statistiske data, men jeg vil tro at landslaget presterer veldig dårlig under press. Hver gang laget hauses opp av media, slik vi ser nå, får vi et dårlig (men realistisk?) resultat i retur. 

Det har kanskje ikke noe med spillernes evne til å prestere under press å gjøre, men at mediene skrur forventningene så voldsomt opp de gangene det går bra, at forventningene blir helt urealistiske for et norsk landslag som ikke akkurat har overprestert de siste årene. 

Kampen mot Bulgaria skal vinnes av Norge. Så enkelt er det. Selvtilliten er nok bedre etter Malta-kampen, spesielt blant målscorerne. Problemet er at vi er som en miniputt å regne mot Kroatia og Italia, som oppskriftsmessig står med seks poeng på to kamper. EM er uendelig langt unna.

På VG.no karakteriseres Joshua King og Mats Møller Dæhli som «helteduoen». Det sier litt om hvor mye norsk media tar i når det først går bra. 

Utfordringene til norsk fotball er akkurat like relevante nå som før Malta-kampen. Jeg håper at de utfordringene blir fokuset fremover også, for det er kun det som kan skape utvikling. 

EM-drømmen er og forblir fjern. Så lenge hverken Kroatia eller Italia får seg en knekk, skal vi slite med å holde følge i gruppe H. Det er vanskelig å spå om Bulgaria vil bli en overkommelig motstander for Norge, og jeg vil selvfølgelig juble for en eventuell seier. Men fokuset på talentutvikling, kvaliteten på Tippeligaen og klubbøkonomi bør ikke forsvinne fordi vi slår mini-miniputt-nasjoner som Malta. 

Det norske landslaget fortjener ikke det ekstra presset og den unaturlige opphausingen som kommer som følge av en slik seier som mot Malta. Den hadde laget klart seg mye bedre uten.