hits

november 2014

Nok en stor Rosenborg-tabbe

 
Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

NB! Nedenfor skildrer jeg situasjonen sett fra utsiden. Jeg vet av erfaring at det er mye som skjer bak kulissene i en fotballklubb som allmenheten og media ikke får vite om.

Tidligere denne uken ble det klart at Tor-Kristian Karlsen ikke blir ny sportsdirektør i Rosenborg, i alle fall ikke med det første. Til Adressa forteller Karlsen at han ikke har vært i kontakt med Rosenborg om jobben, og at han nå har forpliktet seg til andre prosjekter. 

Rosenborg har i høst undersøkt hvilken sportslig løsning klubben skal gå for fremover. De to alternativene er sportsdirektør+trener-modellen og manager-modellen. 

Det er utfordrende å tolke de forskjellige signalene som har kommet ut i media. Etter det jeg har klart å lese meg frem til, går man for en sportsdirektør+trener-modell, slik man er vant med i Trondheim. Denne modellen har man hatt siden Nils Arne Eggens dager.

Mye av fokuset på Rosenborg den siste tiden har dreid seg om hvem som blir klubbens permanente hovedtrener fra og med 1.1.2015. Kåre Ingebrigtsen, som fikk jobben ut året da Per Joar Hansen måtte gå, har i mine øyne klart seg veldig bra i jobben. Rosenborg har tatt et imponerende antall poeng siden hans ansettelse, og laget har scoret mange mål ved hjelp av klassisk Rosenborg-fotball.

Ingebrigtsen har med andre ord levert en veldig god søknad, og det vil nok både overraske og skuffe mange om "Bruttern" ikke får jobben på permanent basis, meg selv inkludert. 

Spørsmålet alle stiller seg er dermed hvem som blir ny sportslig leder i Rosenborg. Erik Hoftun har hatt denne rollen i mange år, og Rune Bratseth hadde den i 13 år før det. Begge er nok reelle kandidater, og vil sånn sett ikke være helt ufornuftige valg. 

En ting som både overrasker og skuffer meg, er at Rosenborg ikke ser utenfor Trøndelag og Brakka i jakt på gode kandidater til denne rollen. Tor-Kristian Karlsen er norsk, men har internasjonal erfaring på ledernivå.

Det er mange norske spillere som på et eller annet tidspunkt i karrieren spilte i en utenlandsk liga. Men det gjør dem ikke automatisk kvalifiserte til toppjobber i norsk fotball.

Jeg tror ikke man kan si at det er en systematikk i at gode spillere blir gode trenere eller gode sportslige ledere. På samme måte er det ingen systematikk i at gode elever blir flinke lærere, eller flinke rektorer. Man ansetter lærere etter hvilke karakterer de hadde på lærerhøgskolen og hvilken erfaring og personlighet de har, ikke etter hvilke karakterer de hadde på videregående, eller om de dro på utveksling i tiendeklasse.

Jeg kjenner ikke Tor-Kristian Karlsen personlig, men har lest stort sett alt han skrevet, både for norske TV2 og for britiske The Guardian. I tillegg har han blitt intervjuet av en rekke store, internasjonale medier.

Karlsen har hatt diverse roller som speider, speidersjef, sportsdirektør og daglig leder i noen av verdens største klubber.

Det er en grundig mann - han lærte seg russisk da han begynte å jobbe for Zenit St. Petersburg, som nå ledes av André Villas-Boas og har spillere som Hulk, Ezequiel Garay og Axel Witsel i stallen. Spesielt de to første hadde store roller i sommerens VM-sluttspill, for henholdsvis Brasil og Argentina. Det er med andre ord ingen småklubb vi snakker om.

På grunn av jobben han gjorde i Zenit fikk han også prøve seg i Monaco. Der ble han sportsdirektør, og gjorde det så godt at han ble forfremmet til CEO, som vel kan oversettes til daglig leder her på berget.

I fyrstedømmet stod han bak overgangene til James Rodriguez (nå Real Madrid) og Radamel Falcao (nå Manchester United), selv om disse spillerne kom til klubben etter at hans tiden var over. Som han selv har skrevet på Twitter, så begynner arbeidet med slike overganger lenge før de faktisk realiseres.

Vi snakker altså om en mann som gjorde det så godt at han ble forfremmet fra den nest viktigste til den viktigste rollen i en av verdens største og rikeste fotballklubber. Det høres med andre ord ut som at han imponerte.

Senest i oktober sa Karlsen til Adressa at en jobb i Rosenborg kunne være interessant (kilde, krever innlogging). Jeg synes personlig at det er merkelig at ikke klubben i det minste har tatt kontakt med Karlsen for å høre på hans planer og ambisjoner for Rosenborg. I mine øyne burde han nemlig passe perfekt.

Ut i fra det har jeg lest, kan jeg konkludere med at Karlsen har en forkjærlighet for tekniske, hurtige og fysisk sterke sør-amerikanere, samt for fotballintelligente øst-europeere. Karlsen har gjort karriere av å hente disse fra sine hjemlige ligaer, til klubber som har villet utvikle dem og selge dem videre med fortjeneste. Han er ekspert på å utnytte at spillere fra noen markeder er priset langt lavere enn ferdigheter og potensial burde tilsi.

Spillere Karlsen har vært sentral i å hente da de var relativt ukjente, er Dimitar Berbatov og Lucio (ble kaptein for Brasil). Jeg har også hørt at han oppdaget Luca Modric før kroaten slo gjennom i Dinamo Zagreb, men at arbeidsgiveren hans ikke ville hente spilleren på det daværende tidspunkt. Senere ble han som kjent hentet av Tottenham.

I glansdagene var det slik strategi Rosenborg hadde, bortsett fra at de hentet spillerne fra andre norske klubber, og ikke utenlandske. Vegard Heggem og John Carew er bare to eksempler på spillere som ble solgt med en enorm fortjeneste til utlandet.

Fordelen med denne strategien, uavhengig av hvilken nasjonalitet spillerne har, er at man får kjøpt spillerne relativt billig, og solgt dem dyrt. I mellomtiden må spillerne både utvikle seg og prestere godt for laget.

Det er ingen hemmelighet at Karlsen har en forkjærlighet for unge spillere som kan utvikles. I dette intervjuet med BBC uttaler Karlsen at Liverpool bør bruke minimum 25 prosent av sine scouting-ressurser på sitt nærområde, fordi det ikke er noe som gleder fansen mer enn en lokal akademi-spiller som tar på seg den røde drakten. Dette er helt i tråd med Nils Arne Eggens måte - å la unge trøndere få være bærebjelkene i Rosenborg, og så selge dem når tilbudet er for godt til å avslå.

Det er heller ikke ukjent at Rosenborg sliter med økonomien. Å få inn en sportsdirektør som ikke bare vil skape et vinnerlag, men også tjene penger på spillerlogistikken, må være midt i blinken for Rosenborg.

RBK er så heldige at de har en fantastisk historie og en sterk merkevare. Jeg føler at tiden begynner å renne litt ut. Det er ikke lenger slik at Rosenborg skuffer når de ikke vinner gull - de er ikke lenger favoritten til å toppe tabellen når sesongen er over! 

Jeg er overbevist om at Tor-Kristian Karlsen vil være riktig person til å ta Rosenborg til nye, gamle høyder. Derfor er det skuffende at klubben tilsynelatende ikke engang har tatt kontakt med mannen, for å høre hva han har å si.

Jeg kan ikke se en eneste reel kandidat som er bedre skikket til jobben i Rosenborg enn Karlsen. Derfor tror jeg at Rosenborg nå har latt en unik mulighet gå fra seg. Og det i en periode der klubben ikke lenger har råd til å begå slike store feil. Jeg tror dette var nok en stor Rosenborg-tabbe. 

Selv ikke Norge kan rote bort dette


Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Gårsdagens landskamp mellom Aserbajdsjan er neppe en man ser i reprise, i alle fall ikke av underholdningsgrunner. Men Norge gjorde det de, eller vi, skulle - de tok tre poeng på bortebane i EM-kvalifiseringen. Det er ALDRI enkelt. Vi har sett en del sjokkerende resultater i kvalifiseringen hittil - Island har slått Nederland og Færøyene har slått Hellas. Ingenting er gitt på forhånd.

Her er et bilde av tabellen i Norges gruppe, hentet fra VG Live.


Kilde: http://vglive.no/#match=10011803

Med seks lag i gruppen, skal hvert lag spille totalt ti kamper. Det er altså 18 poeng igjen å spille om. Jeg tror vi allerede kan si at hverken Malta eller Aserbajdsjan kommer til å hevde seg noe særlig i denne gruppen. De kan nok ta noen overraskende poeng, men ikke nok til å kjempe om tredjeplassen. 

Det er ni slike EM-kvalifiseringsgrupper. Reglene er slik at alle lag på første- og andreplass går direkte til EM. I tillegg går det laget på tredjeplass som har flest poeng direkte inn i turneringen. De åtte andre lagene på tredjeplass vil spille play-off. 

Norge har vært i noen play-off-situasjoner før, men denne gangen vil man møte en annen tredjeplass, i stedet for en annen andreplass. Det gir oss en stor fordel. Per nå er det, i tillegg til Norge, Nederland, Kypros, Ukraina, Skottland, Sveits, Ungarn, Russland og Albania som innehar tredjeplassen i sin gruppe. 

Norge må stjele en del poeng mot Kroatia og Italia om man skal ha en sjanse til å bli beste tredjeplass, eller enda bedre; få første- eller andreplassen. Det tror jeg ikke vi klarer. Dessverre. Og det er helt greit, det er heller ingen som forventer at vi skal kunne klare det. 

Det jeg tror Norge klarer, er å få play-off-plassen. Bulgaria har virket ustabile, og vi møter dem også på bortebane 3. september neste år. Der kan vi nok avgjøre selv. 

Hvem vi møter i play-off er ren bingo. Slik det ser ut nå, kan vi møte sterke nasjoner som Nederland og Sveits. Men sannsynligvis vil de store nasjonene sette inn giret i de siste seks kampene, og da er det større sjanse for at vi møter Island og Slovenia. Dette er lag vi kan slå over to kamper om vi spiller opp mot vårt beste. Og dét må man kunne forvente at Norge og prosjekt Høgmo klarer et helt år frem i tid.

Det jeg likte med kampen i går, var at man klarte å ro inn den seieren man trengte. Hadde Norge beholdt Mats Møller Dæhli på banen, satset offensivt og gått for 2-0, så kunne man jo risikere å få et mål i mot. Det hadde vært kostbart. Den mentaliteten vi trenger når EM-kvalifiseringen nærmer seg et klimaks er nettopp evnen og viljen til å spille på resultat. Får vi hjemmekamp i første play-off-kamp og vinner 1-0, så må vi kunne forsvare det resultatet på bortebane. Det er ingen lag som vil jage 2-0 og 3-0 mot en jevngod motspiller når ALT står på spill, og det bør heller ikke Norge prøve på. 

Ettersom EM-sluttspillet denne gangen er utvidet, vil det være en enorm nedtur om Norge ikke kvalifiserer seg. Men selv ikke det norske landslaget kan rote bort denne play-off-plassen. 

Jeg tror Norge går til EM. 

Derfor bør Manchester United droppe Radamel Falcao


Foto: Paul Ellis / AFP scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

Et av sommerens desidert største overgangssjokk var da Radamel Falcao signerte en låneavtale med Manchester United. Monaco-stjernen ble linket til klubber som Chelsea og Real Madrid, men likevel endte colombianeren opp i den Champions League-løse Manchester-klubben. 

I sommer virket det som at Louis Van Gaal og Ed Woodward hadde gjort tidenes kupp. Lånet er billig, og man fikk med en kjøps-klausul man kan benyttes om man er fornøyd med spilleren. Den eneste virkelig store utgiften er lønnen til Falcao, men noe må man jo også betale når man henter en av verdens beste spisser til klubben. 

Her er et bilde av Radamel Falcaos karrierestats, hentet fra www.transfermarkt.com

Kilde: http://www.transfermarkt.com/falcao/leistungsdaten/spieler/39152 

I både Atletico Madrid og Porto leverte Falcao helt fantastisk. Det var prestasjonene hans under André Villas-Boas i Porto som sikret Atletico-overgangen. Der leverte han så godt at alle forventet at han ble Real Madrid-spiller, men til alles store overraskelse havnet han i fyrstedømmet Monaco, som i fjor hadde et gjennomsnittlig tilskuertall på 14 753 på hjemmekampene sine, ifølge Wikipedia. I Monaco gikk det dårligere enn forventet, men som vi ser av tallene er det absolutt godkjent. Dessverre for Falcao så ble han skadet i midten av sesongen, noe som gjorde at han mistet VM for hjemlandet. 

I sommer gikk AS Monaco til dels i oppløsning. Det kan ha noe å gjøre med at eieren ble skilt fra sin kone, noe som kostet en uanstendig mengde penger. Satsningen ble derfor redusert. 

I Manchester United har det ikke gått helt som forventet for colombianeren. Han har vært skadeplaget, og har heller ikke vært en åpenbaring de kampene han har spilt. Det store spørsmålet blir da hva Manchester United skal gjøre videre. De kan, slik jeg har forstått det, kjøpe Falcao for et sted mellom 400 og 500 millioner norske kroner. En enorm sum for en spiller på 28 år, men ikke en urealistisk sum for Falcao anno Porto eller Atletico. 

Det blir mange utfordringer for Manchester United om de kjøper Falcao. Først og fremst får de en veldig gammel spissrekke. Wayne Rooney er 29, Robin van Persie er 31, og Falcao er 28. I tillegg vil kjøpet gå i mot Sir Alex Fergusons politikk om å ikke kjøpe spillere over 27 år. Dessuten er det jo et spørsmål om hvordan man skal komponere angrepsrekken, som strengt tatt ikke har fungert optimalt i år. 

Jeg tror klubben avventer situasjonen til i vår, og ser hvordan Falcaos form utvikler seg. Jeg tror også at klubben gjør lurt i å investere pengene i andre prosjekter. For 400-500 millioner kroner skal man kunne få tak i alle spillere bortett fra de 5-10 beste, og Manchester United bør vurdere å investere pengene i det neste hete spisstalentet som dukker opp. 

Radamel Falcao er en stjernespiller i ordets rette forstand. Ekstremt sypmatisk, jordnær, totalt uten usportslige dumheter og en målscorer verden knapt har sett maken til. Men Manchester United må se etter hvilke spillertyper som kan heve laget, og ikke gå etter navn. Det var Sir Alex Fergusons kanskje fremste styrke. 

Det som kan bli avgjørende, er om klubben sikrer seg Champions League-plass ved å minimum nå fjerdeplass denne sesongen. Det tror jeg de klarer. Da får de store inntekter, og noe kan brukes på Falcao. Spørsmålet er bare om de bør ta sjansen på en skadet, ikke-scorende angriper som snart når 29 år. Jeg tror ikke det. 

Hva tror du? Bør Manchester United signere Radamel Falcao på en permanent avtale? Kommentér under! 

«FM» bommer på virkeligheten


Foto: Andrew Yates / AFP Scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

Jeg har nettopp gått til anskaffelse av Football Manager 2015, og tradisjonen tro er det eksamenslesingen som må vike. 

Football Manager og Championship Manager har jeg spilt så lenge jeg kan huske - min første opplevelse var CM 3, der man begynte i 1998, kunne kjøpe Zinedine Zidane og Ronaldo, og fikk sparken i Brann om man ikke kom til Champions League-gruppespillet. På den tiden var det en jukse-stopp i spillet, som gjorde at styret blokkerte urealistiske overganger - man kunne altså ikke selge reservelagsspillerne sine til Manchester United for 350 millioner kroner.

Jeg husker også at jeg til min store fortvilelse ikke var så god i englesk - hva Maximum Release Clause betydde ante jeg selvfølgelig ikke, og jeg husker enda sorgen jeg følte da Francis Jeffers forsvant fra Brann til Everton for 1.5 millioner kroner (jeg hadde brukt lang tid på å jukse han til Bergen ;) ). 

To ting før jeg starter: Jeg har ikke spilt FM 2015 i så mange timer enda, og dette er ingen spillanmeldelse. Dette er rett og slett mine erfaringer (les: frustrasjoner) fra spillet så langt. Disse irritasjonsmomentene er ganske lik i alle utgavene, men jeg føler at det kommer ekstra godt frem i den nyeste versjonen. 

Seks ting som gjør at FM 2015 bommer totalt på virkeligheten:

1. Alle spillerne vil bort. Dette er nok det første man legger merke til når man for første gang starter opp en save i FM 2015. Alle stjernespillerne vil til større klubber. Det har ikke kommet inn bud, men likevel krever de en privat samtale for å diskutere problemet. Som oftest er eneste utvei å love dem å få dra. 

Jeg synes denne delen er urealistisk. At så mange spillere i én og samme klubb vil dra akkurat samtidig er urealitisk, med mindre klubben rykker ned. Jeg spilte med Rosenborg, og det var knapt en eneste av de beste spillerne som ikke krevde en overgang helt i starten av spillet. Hva er poenget med å begynne med en sterk tropp, om alle spillerne forsvinner? 

2. 50 prosent av overgangssummen gjøres tilgjengelig. Dette varierer fra lag til lag, men også kontinuerlig gjennom sesongen. Tanken er at om klubbøkonomien svikter, så skal administrativ avdeling få f.eks. 50 prosent av overgangsinntektene som genereres av spillersalg.

Problemet er at denne prosentsatsen ofte er altfor høy, og at den i tillegg ikke tar høyde for om du selger en stjernespiller for 25 millioner kroner, eller en reserve for en halv million. I tillegg burde man fått mye klarere beskjed når denne satsen justeres, og hvilke overganger den gjelder for. Jeg har opplevd å starte forhandlingene om et salg når satsen har stått på 100 prosent, bare for å oppdage at satsen har sunket til 25 prosent når handelen blir godkjent. Da sitter man fort igjen med seks millioner kroner i stedet for de 24 man faktisk solgte spilleren for. 

3. Unge spillere vil ikke re-signere kontraktene. Når jeg starter en save med Rosenborg vil jeg gjerne forlenge avtalen med Alexander Sørloth, som har et veldig høyt potensial på spillet. Det får jeg ikke lov til. Han vil ikke i samtaler med meg, og jeg må sannsynligvis se han forsvinne i andre sesong av spillet, helt gratis. 

I virkeligheten er dette en ung spiller som holder på å slå gjennom på A-laget, men som ikke har vist at han har nivået inne. Det kan selvsagt være en del belgiske og nederlandske klubber som snuser på spilleren, men at han ikke engang vil høre på kontraktsforslaget er bare helt urealistisk. I ekstreme tilfeller har vi hatt noen sekstenåringer som har dratt tidlig ut til utenlandske akademier, men da har de vært ganske langt unna førstelaget til Rosenborg. Det henger litt sammen med neste problem:

4. Spillerne vil ikke engang høre på hva jeg har å si. Jeg kan godt forstå at agenten til Lionel Messi ikke er så interessert å høre på et kontraktsforslag fra Sandefjord, men at Alexander Sørloth eller Tor-Kristian Karlsen (sportsdirektør) ikke engang er interessert i å motta et tilbud blir fullstendig feil. Det pågår mange uformelle samtaler i fotballen, spesielt mellom agenter og klubber, og da er det klart at agenten vil høre på hva klubben har å si. Selv om det så bare er snakk om at manageren sender forespeilet lønn på SMS til agenten. Det er jo nettopp det som er agentens rolle - å skille mellom hva som er realistisk, bra og konkret, og hva som bare er bortkastet tid. 

5. Et annet problem er den enorme interessen det er for norske spillere i Europa. Når ble Premier League- og Serie A-klubber så enormt interessert i å hente norske spillere? I dag har vi ingen nordmenn som får spille i Serie A, og vi har vel bare Brede Hangeland i Premier League. På FM er det en enorm interesse for spillere som i virkeligheten i beste fall ender opp i den danske Superligaen. 

6. Ingen respekterer kontraktstid. Dette punktet henger litt sammen med punkt nummer 1, men jeg tar det med som et eget punkt, fordi jeg synes det er det mest irriterende fenomenet på det nye Football Manager-spillet. 

Hvordan kan det ha seg slik at spillere man signerte for bare ett år siden på tre- eller fireårskontrakter på død og liv skal sutre seg bort fra klubben? En kontrakt er en bindende avtale mellom to parter, og har du skrevet under for fire år, så er det så lenge du må forvente å bli i klubben. Vi har jo opplevd at Stefan Strandberg har forsøkt å komme seg bort fra Rosenborg denne sesongen, men han har heller ikke tre år igjen av kontrakten.

I virkeligheten er det slik at om man klarer å lokke til seg et av de store norske talentene som allerede snuser på en utenlandskarriere, så får man dem ikke til å signere lange kontrakter, nettopp fordi de ikke vil binde seg til klubben i en lengre periode. I FM får spillerne altfor mye makt. I en situasjon der en spiller har 3-4 år igjen av kontraktstiden, vil klubben sitte med alle kortene på hånden, og kan styre situasjonen nesten som den vil. 

På FM 2015 har det blitt sånn at jeg nesten er blitt redd for å signere for gode spillere, fordi de bare vil klage seg bort etter den første sesongen. 

Er du enig i disse punktene? Kommentér gjerne under!

Svenske trenere hever ikke Tippeligaen


Rikard Norling er en av mange svenske trenere i Tippeligaen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

Det er nesten ingenting i Tippeligaen som er så populært som svenske trenere. 

Brann, Aalesund, Lillestrøm, Viking og Sogndal har alle hatt svenske hovedtrenere denne sesongen. I tilegg har lag som Rosenborg, Molde og Stabæk også hatt svenske trenere inntil for noen år siden. 

Jeg tror en av årsakene til den store importen av svenske trenere til Norge er at lønnsnivået for trenere i Allsvenskan er mye lavere enn i Tippeligaen. Da Rikard Norling gikk fra seriemesterskap med Malmø til nedrykksstrid med Brann, doblet han lønnen

Det som er sikkert, er at det er stor kamp om jobbene i eliteserien vår. Sarpsborg-trener Brian Deane har fått beskjed om at han er ferdig i klubben etter sesongen, og har, så vidt jeg har fått med meg, snakket offentlig om jobbene i både Lillestrøm og Ålesund. Frieri, kalles det. Rune Skarsfjord måtte til Hønefoss i førstedivisjon for å få jobb, mens ingen klubber enda har ansatt Per Joar Hansen som fikk sparken i Rosenborg i sommer. I tilegg er Ole Gunnar Solskjær arbeidsledig, og det er ingenting som tyder på at de to klubbene som har ressurser til å ansette kristiansunderen, Molde og Rosenborg, har noen planer om det. 

Hvor dårlig er egentlig kvaliteten på de norske trenerne?

Ole Gunnar Solskjær og Ronny Deila førte begge hver sin klubb opp i toppen, før de forsvant utenlands, henholdsvis til Premier League og til den beste skotske klubben. Tor Ole Skullerud førte Molde til topps i år, mens Dag Eilev Fagermo tok en sensasjonell bronsemedalje med Odd. 

Kjetil Rekdal førte et kriserammet Vålerenga til en meget respektabel sjetteplass (midlene tatt i betraktning), og få blir forundret om Oslo-klubben fortsetter utviklingen neste år. 

Det vi også ser, er at mannen som i sommer var assistent i Viking, sannsynligvis får kremjobben i Rosenborg også på permanent basis, etter "tidenes trenerjakt". I tillegg har Molde-assistent Geir Bakke fått jobben i Sarpsborg fra og med neste sesong. Norske trenere gjør det med andre ord veldig bra her hjemme.

Hever egentlig de svenske trenerne nivået i Tippeligaen?

Det vi vet, er at Magnus Haglund, som er høyt respektert i Sverige, ikke har fått dreisen på Lillestrøm før i årets sesong. Rikard Norling har ført Brann til kvalik-plassen, og Sogndal rykket i år ned under Jonas Olssons ledelse. Jeg sier ikke at Brann og Sogndal nødvendigvis hadde spillermaterialet til å prestere særlig mye bedre, men resultatene er uansett skuffende. Kjell Jonevret har hatt en katastrofal høst som Viking-trener, og det er spennende å se om det skjer endringer i Stavanger foran neste sesong. 

Norske trenere i Allsvenskan har hatt suksess. 

Vår landslagstrener, Per Mathias Høgmo, var i en kort periode i fjor trener for Djugården. Der nøt han stor suksess, og klubben ville mer enn gjerne ha han med videre på permanent basis. Åge Hareide har ført Malmø til Champions League og ligagull. I tillegg var Ronny Deila i samtaler med en svensk klubb før han dro til Celtic.

Svenske trenere har historisk sett nytt stor suksess i utlandet, anført av legender som Nils Liedholm (Milan, Roma og Fiorentina) og Sven Gøran Eriksson (Lazio, det engelske landslaget). Disse har vært i en egen klasse sammenlignet med norske trenere. Kanskje dette henger litt igjen.

Det som er synd, er at det er svært få Tippeliga-jobber å dele på for norske trenere. Det virker å være mer populært å ta den første og beste man finner over grensen, i stedet for å se hva som rører seg i norsk førstedivisjon og hos rekruttlagene til de store Tippeliga-klubbene. 

Det er udelt positivt at vi får utenlandske impulser inn i Tippeligaen i form av utenlandske trenere, men man må påse at kvaliteten er god nok. Bob Bradley i Stabæk og Erik Hamren i Rosenborg er praktesksempler på hvor bra det er med utenlandske trenere i Norge når de hever nivået, men importen virker til tider meningsløs og uinspirert. Skal man lære av Sverige, så bør man heller se på hva de gjør på talentutviklingssiden. Det å importere førstelagstrenere til Tippeliga-klubbene blir å starte i feil ende. 

Det er mange norske trenere som har smakt på nivået, men som ikke har fått sjansen igjen. Harald Aabrekk, Petter Myhre og Knut Tørum er bare noen få eksempler på trenere som har vært i de største norske klubbene. Arne Sandstø har hatt suksess over tid i Sandefjord. Det må da være noe i disse treneremnene som gjorde at de fikk jobbene i utgangspunktet? Det må da være noe her å bygge videre på?

Norske lag tar ikke cupen på alvor


Rosenborgs trenerduo, Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun. Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

I debatten om hvilken ligastruktur vi skal ha de kommende sesongene, er et av argumentene for å innføre sluttspill at vi skal få flere kamper som betyr noe. 

Det er forståelig at man vil kvitte seg med de mange kampene som ikke betyr så mye, enten for ett av lagene, eller for begge. De fleste lagene i Tippeligaen havner midt på tabellen, og kan gå mange måneder uten særlig mye å spille om. 

Et sluttspill kan bidra til at vi får spenning helt inn, også i ligaen. 

Der er cupen ganske annerledes. I cupen, der hver eneste kamp er av typen «vinn eller forsvinn», er det nerve fra start til slutt. 

I de første rundene møter Tippeliga-lagene lokale motstandere. Cupen er en folkefest, både i starten og på slutten. Til mange cupfinaler kunne nok Ullevaal vært utsolgt flere ganger. 

En trend vi ser i den norske cupen, og da i de tidlige rundene, er at motstanden Tippeliga-lagene møter stort sett er så dårlig at man tillater seg å spille med et svært ungt og B-preget mannskap. Det er i utgangspunktet forståelig at klubbene priortierer slik i et tett kampprogram. I tillegg får unge spillere smake på førstelagsfotball, og det kan stimulere og bidra i utviklingen. 

I Europa-cupene er det også vinn eller forsvinn, men der spiller man mot hverandre to ganger, slik at ingen av lagene skal ha en urettferdig hjemmebanefordel.

Trenden de siste årene har vært at norske lag ryker ut av Europa-cupene mot antatt dårligere motstand, som for eksmpel lag fra Færøyene. Hvorfor er det slik? Mange peker på at kvaliteten på norsk fotball er mye dårligere enn vi her på berget tror eller har trodd at den er. 

Kan problemet heller være at man spiller for få viktige kamper, og at man ikke tar cup-kampene på alvor?

I de tidlige rundene av cupen har Tippeliga-lagene alt presset på seg. Det vil være krise om de taper for de lokale amatørene. Er ikke det en perfekt anledning til å øve på å styre kamper man MÅ vinne, og hvor motstanderen bare kan ligge bakpå og kontre? Likevel lar ikke klubbene de spillerne som får spille viktige europa-cup-kamper spille de første rundene av cupen. 

I treningslæren heter det at man må trene på en måte som er så kamplik som mulig for å ha best mulig effekt når det gjelder. 

Hvorfor benytter da ikke toppklubbene seg av denne muligheten til å øve?

De fleste enkeltkamper i Tippeligaen betyr ikke stort. Det er ikke resultatet i den éne kampen som gjør at ikke Rosenborg vinner gull eller som gjør at Sandnes Ulf rykker ned. Det er resultatene over en hel sesong som har vært for dårlig. I Tippeligaen er det en helt annen takhøyde for feil enn i cupen, europacupen og EM-kvalifiseringen. 

Ved å mønstre sitt beste lag også i den hjemlige cupen kunne spillerne fått verdifull trening i å være under press, å spille på resultat og på å jakte scoring for enhver pris. Nå lempes det presset over på ungguttene. 

Resultatet er at man til stadighet ser at norske lag blir taktisk utmanøvrert at europeiske lag, enten det er på klubb- eller landslagsnivå. 

Norske spillere gjør individuelle feil, og bommer på for mange store målsjanser. Jeg tror det kan ha en sammenheng med at de ikke har fått øve seg i mange nok viktige kamper. Men før man klager på ligaoppsettet, bør man faktisk se på hva man allerede kan gjøre. Og det er faktisk å toppe laget i alle runder av cupen. 

Jeg tror også at publikum og breddeklubbene vil sette stor pris på at Tippeliga-lagene bruker sine beste spillere i disse kampene. Da får man sett de store stjernene i aksjon mot de lokale heltene, i stedet for til dels ukjente spillere som til daglig spiller i 2. eller 3.-divisjon. Så kan man heller bruke Tippeligaen som utviklingsarena for de unge spillerne når det passer seg. 

I utenlandske ligaer, som for eksempel den italienske, sparkes trenerne langt oftere enn i Norge. Dette kan igjen føre til at hver eneste kamp i ligaen betyr ekstra mye. Slik trenerpolitikk har vi (heldigvis) ikke i Norge. Men det gjør også at det taktiske fokuset blir mindre. I norge kan et lag fint tape tre kamper på rad uten at treneren er særlig truet. Da sier det seg selv at spillerne ikke opplever det beinharde presset som sine europeiske motstandere møter. Det kan gjøre norske spillere både taktisk og mentalt svakere, og resultatet er dårlige norske resultater i Europa. 

Stabæk viser sitt sanne ansikt


Stabæk-legenden Ingebrigt Steen Jensen hilser på Bob Bradley. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

Før siste runde av denne sesongen var veldig mange skjebner i hendene på Stabæk, trener Bob Bradley og spillerne. 

Stabæk møtte Sogndal på Fosshaugane. Stabæk ville uansett resultat havne i trygg sone, ca. midt på tabellen. De kunne ikke vinne noe, og de kunne ikke rykke ned. Forskjellen mellom tap og seier var noen få plasseringer, som igjen kunne gi litt ekstra mynt i kassen. Det var dét. Sogndal spilte om livet i Tippeligaen. Med Sogndal-seier og Brann-tap ville Sogndal få kvalik-plassen. Om Sogndal vant med mer enn 2 mål og Brann spilte uavgjort, ville resultatet bli det samme. 

Brann møtte Haugesund borte og kampene gikk tradisjonen tro samtidig, slik at ingen kunne spille på andres resultat. 

Jeg må beundre Stabæk. 

Før kampen var det mye fokus på Tomasz Sokolowksis horrible uttalelser om at han kunne få ballen på åpent mål og la være å score, tydeligvis som en reaksjon på en bitter Brann-exit. Han beklaget uttalelsene, og Stabæk både kritiserte og vraket spilleren til kampen. Perfekt håndtering av klubbledelsen. 

Sogndal, som ga Brann sterk motstand i Bergen i nest siste serierunde, hadde absolutt alt å spille for. I tillegg hadde de ingenting å tape, da alt annet enn seier ville gi kvalifiseringsplassen til Brann, uavhengig av resultatet i Haugesund. Motivasjonen til Sogndal-spillerne må ha vært 120 prosent, for å sette det på spissen. 

Jeg har full forståelse for at mange i Norges land ønsket et Brann-nedrykk, rett og slett av ren skadefryd. Sogndal er underdogen, Brann er den underpresterende kjempen. Det hadde ikke vært unaturlig om Stabæk-spillerne hadde kjent på noen av de samme følelsene. 

"Fotballkamper vinnes i duellspillet", er det noe som heter. Den som gir mest i duellene, vinner kampen. Et Sogndal med ekstrem motivasjon for å vinne, og et Stabæk som ikke hadde all verden å spille for, kunne fort resultert i at hjemmelaget ville være overlegne i duellene og ta en enkel og solid seier. 

Slik skulle det ikke gå. Stabæk holdt nullen og scorte i tillegg to mål. 

Det tyder på ekstrem profesjonalitet fra Stabæks side. Og det er det som er så deilig med norsk fotball og norsk idrett generelt. Den er så ren. Man kan forvente og stole på at alle gir alt, uansett. 

All ære til Stabæk, Ingebrigt Steen Jensen, spillerne, supporterne og trenerteamet. 

Man kunne ikke forvente at Stabæk skulle vinne kampen. Det eneste man kunne forvente var at de ga 100 prosent, og at de på den måten gjorde nedrykksduellen rettferdig. 

Det klarte de. 

Fokuset i ettertid er at Brann selv klarte å slå Haugesund og dermed ikke ble påvirket av resultatet i Stabæk-kampen. Det er synd, for her viste Stabæk virkelig sitt sanne jeg. 

Hadde det vært opp til meg, skulle Stabæk fått Fair play-prisen for 2014. 

(Og til Sogndal: Jeg håper dere rykker opp på direkten!)

Pensjonert som 45-åring


Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Av Øyvind Garnes Loftheim

Fredag denne uken ble det klart at Per Ivar Staberg er ferdig som Tippeliga-dommer etter denne sesongen. 

Dommeren ønsket én sesong til i manesjen før han skulle legge opp. FIFA har satt 45 år som pensjonsalder for dommere. Den norske grensen er 50 år.

Staberg har vært Tippeliga-dommer i hele 20 år, og skal ha vært svært godt likt blant spillerne. Flere av de største norske profilene har lagt ut støttemeldinger på Twitter. 

Nå vet jeg ikke hva som ligger bak dommerkomtieens avgjørelse, men å fjerne den mest populære, og kanskje også beste dommeren ett år før tiden, er selvsagt kontroversielt. 

Et av argumentene som skal ligge til grunn for avgjørelsen er dommerens fysiske form. Dommerne må gjennom ulike fysiske tester før de blir godkjent, og her skal Staberg tidligere ha måtte benyttet seg av flere forsøk. Senest i høst skal han ha bestått testene på første forsøk.  

Argumentet som står igjen da, er alder. Staberg er 45 år gammel, og er dermed ikke aktuell for å dømme toppkamper utenlands. Likevel virker det strategisk helt natta å gjøre den stengt tatt unødvendige beslutningen. Dommerkomiteen bør ha skjønt at dette vil føre til dårlig PR og et potensielt omdømmetap. 

Hvorfor skulle man ikke kunne være en god dommer i en alder av 45 eller alder av 55? I dette landet har vi hatt vikingkonger, politikere og bedriftsledere som har vært langt eldre. I "Tidsskrift for Den norske legeforening" står det at man mister autorisasjonen som lege i en alder av 75 år, og at mange mener den er for lav. At man skal være ferdig som dommer 25-30 år før dette er selvsagt helt meningsløst. 

I dag er det vanlig at "aldersutfordrede" menn og kvinner i 40-50-års alderen begir seg ut på langt mer fysiske utfordringer enn det å jogge rundt på en fotballbane i 2x45 minutter. De ulike Birken-variantene har vel omtrent aldri vært mer populære. Når det kommer til det mentale, fotballforståelse, sosial intelligens, osv, virker Staberg å være et prakteksempel på hvordan dommere faktisk skal være. Det viser alle twitter-meldingene fra våre fotballspillere. Når John Fredriksen kan forvalte sine verdier som 70-åring, kan Staberg forvalte en Tippeliga-kamp som 45-åring. 

Dommersjef Rune Pedersen har fortalt Nettavisen at avgjørelsen er tatt, og at Per Ivar Staberg er ferdig som dommer. Det er trist og uforståelig om han ikke går tilbake på den avgjørelsen. 

NTF kaster bort pengene


Leif Øverland, direktør i Norsk Toppfotball. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

Av Øyvind Garnes Loftheim

Norsk Toppfotball, NTF, har i samarbeid med Hypercube, et nederlandsk konsulentselskap, satt sammen en rapport på hvordan norsk fotball skal bli bedre. 

En av ideene man har kommet opp med, er å flytte cupfinalen fra november til mai. Grunnen er at laget som vinner cupen får muligheten til å kvalifisere seg til Europa League, og ved å ha cupfinalen i mai er det bare to måneder til kvalifiseringen starter, og dermed større sjanse for at laget kan hevde seg i Europa, fordi man ikke har kommet i dårlig form, solgt de beste spillerne, etc. 

Når man leier inn et velrenomert konsulentselskap fra Nederland (som neppe jobber gratis) forventer man å få gode resultater. Resultatene man har kommet frem til er i hovedsak at man skal kutte ned på antall lag i ligaen (slik som har blitt diskutert i Norge siden dagen man utvidet til 16 lag), at man skal innføre sluttspill, og at man skal flytte cupfinalen. 

Jeg må spørre: Hva er poenget med denne rapporten?

Dette er forslag alle med en viss interesse for norsk fotball kunne ha kommet frem til. Forslagene hadde nok kommet opp på fotballtinget uavhengig av rapporten. 

Så kan man jo i tillegg spørre seg hvilken effekt disse endringene vil ha på kvaliteten på norsk fotball, som tross alt er hovedpoenget. Cupen er norsk fotballs største suksess, og det virker jo utrolig at det er nettopp denne suksessformelen vi skal endre på i jakten på å bli en bedre fotballnasjon. 

Nils Arne Eggen og Dag-Eilev Fagermo forteller til VG at de mener at man starter i feil ende. Det er vanskelig å være uenig. Norsk fotball er dårligere enn på lenge, og likevel er det nesten kosmetiske endringer som blir foreslått. Ved å ta disse grepene kan man kanskje tyne ut noen ekstra prosenter i form av bedre prestasjoner fra norske lag i Europa, men den kjipe sannheten er at vi er så uendelig langt unna å hevde oss på et akseptabelt nivå. 

Endringer som burde vært oppe til diskusjon:

- Krav om minst én heltidsansatt speider per klubb.

- Å tillate private eierskap av norske fotballklubber (ikke bare AS-ene).

- Større muligheter og aksept for å satse på akademier og akademi-tilnærminger fra seksårs-alderen. 

Da får man en bedre spillerlogistikk, mer penger og en kvalitetsøkning på de talentene som klubbene tar inn til sine smågutt-, gutt- og juniorlag. 

Jeg håper ikke NTF brukte mye penger på den rapporten...  

Slik la han Milan i ruiner


Foto: Stefano Rellandini / Reuters scanpix

 

Av Øyvind Garnes Loftheim

På 90- og 2000-tallet var AC Milan en av verdens aller, aller største fotballklubber. I garderoben satt spillere som Paolo Maldini, Franco Baresi, Ruud Gullit, Frank Rijkaard, Kaka, Andriy Shevchenko, Alessandro Nesta, Andrea Pirlo og Marco Van Basten. Spillere som var best i verden på det tidspunktet de spilte i Milan. Klubben ble trent av trenerlegender som Arrigo Sacchi, Fabio Capello og Carlo Ancelotti. 

I skrivende stund ligger klubben på syvendeplass i Serie A, bak klubber som Sampdoria og Genoa. Man er ikke engang med i gullkampen, og en strålende sesong for klubben vil være å kvalifisere seg til Champions League, ved å minimum klare tredjeplass i serien. 

Italia har kun tre plasser i Champions League. Ligaen har falt så mye på UEFAs ranking at Bundesliga har gått forbi. På tidlig 2000-tall var Serie A trolig verdens beste liga. Nå er den rekorddårlig. Likevel klarer ikke Milan å hevde seg. Hvorfor?

Presidenten i Milan heter Silvio Berlusconi. Milliardær, ex-statsminister, Putin-venn og mannen bak rasistiske utsagn som at "Obama er ung, kjekk og solbrun". I tillegg presterte han å fortelle jordskjelvofre at de måtte se på oppholdet i teltleiren de måtte bo i som "en campingferie". Ellers er han viden kjent for sitt noe liberale forhold til luksusprostituerte, korrupsjon og økonomisk styring. Oppå det hele ble mange unge, vakre kvinner uten særlig politisk erfaring eller kompetanse plassert i sentrale roller i italiensk politikk. Det er ikke akkurat Knut Arild Hariede vi snakker om her. 

Ikke overraskende fikk Silvio Berlusconi dametrøbbel, både på hjemme- og bortebane. Han ble skilt fra sin kone, og det ble ikke billig. Ifølge NRK må han etter en rettsak i 2012 betale eks-konen 265 millioner kroner - i året. Du får en OK+ fotballspiller til den prisen...

Mange har spekulert i om Berlusconis innvolvering i Milan har vært et skalkeskjul for skamløs selvpromotering. Det har blitt sagt at om Milan vant siste kamp før valget, så fikk Berlusconi flere stemmer. 

Presidentskapet har også vært fruktbart for fotballklubben. Åtte ligatitler og fem Champions League-pokaler har Milan vunnet under Berlusconis ledelse, i tillegg til mange andre, mindre titler. 

For å få dette til at det selvsagt vært brukt mye penger fra eierens lommebok. Her starter også problemene. Klubben har vært holdt kunstig i live. Fordi klubben har blitt drevet mer som en propagandamaskin for Berlusconi i stedet for som en moderne business, har man gjort en rekke dumme investeringer og salg. Man har gjerne brukt masse penger og hentet inn gode spillere for å satse i en periode, for å så selge alt av verdi og senke klubbens sportslige nivå. Ideelt sett bør det være en jevn utvikling i positiv retning, men Milans strategi virker å skifte i takt med den politiske vinden. 

Milan er kjent for å satse på eldre stjernespillere. En slags gamlehjem-versjon av Real Madrid. Når spillerne allerede hadde forlatt toppen av karrieren, ble de hentet inn til Milan. Klubben solgte masse drakter og fikk en stor tilhengerskare, spesielt i asiatiske land, og spillere som Ronaldo, Ronaldinho, David Beckham og Fernando Torres har fått tyne ut siste rest av sine fotballkarrierer. Klubben var hele tiden på jakt etter spillere som var "champions". Problemet var at spillerne hadde fine CVer, men at det nåværende nivået ikke stod i stil. 

Problemet med denne strategien er at klubben betalte store lønninger til eldre spillere som ikke hadde noen form for videresalgsverdi. Mens andre klubber kunne selge spillere i hundremillionersklassen og investere pengene i nye, unge spillere, havnet Milan i en ond spiral der klubben brukte utrolig mye penger, men ikke hadde den samme inntjeningen. I tillegg sviktet resultatene, fordi spillerne man hentet inn stort sett var på hell. Det hele endte opp med at Berlusconi og hans firmaer måtte dekke enorme underskudd år etter år, for et lag som ikke vant en dritt. 

Presidenten bestemte seg for å selge de beste spillerne (Zlatan Ibrahimovic og Thiago Silva er eksempler i nyere tid), og i tillegg kutte klubbens utgifter. Middelmådige spillere preger nå førsteelleveren, og laget er i en negativ trend med hyppige trenerbytter, dårlig publikumsoppslutning og sportslige katastrofer. 

Det er nok enklere å drive en klubb som går fremover, enn en som går bakover. Vinnermentaliteten er byttet ut med pessimisme. Klubben må gjennom store forandringer for å heve seg i Italia, og drømmen om å havne i Europa-toppen ser fjernere og fjernere ut. Det er en sannhet uten modifikasjoner at klubben ikke har en egen stadion, man har dårlig tilskuersnitt på kampene, og lavere TV-inntekter enn klubbene man konkurrerer mot i Europa. Det skal så uendelig mye til før Milan igjen hevder seg mot Manchester United og Real Madrid i noe annet enn enkeltkamper. 

Løsningen på problemet innholder tre ting: Skifte av eierskap, innsprøytning av penger, men først og fremst et paradigmeskifte. Klubben MÅ tenke nytt på spillerlogistikk-fronten. Man er nødt til å hente inn yngre spillere og gi dem sjansen. Da Chelsea var en middelmådighet, var Milan best i verden. I sommer hentet Milan Fernando Torres på lån fra Chelsea - en spiller som engelskmennene gjerne betaler en del av lønnen til for å slippe å ha han i klubben. Slik har det altså blitt. 

Jeg tror mange likte Milan ekstra godt fordi det var en klubb med kulere spillere og mer klasse enn andre. Jeg har snakket med mange som har Milan som favorittlag i Italia, selv om de helst følger med på engelsk og norsk fotball. Slik er det ikke lengre. Jeg frykter at Milan graver seg lengre og lengre ned i sin egen grav om de ikke snart omstiller seg. Elendige sportslige resultater, dårlig behandling av legender som Paolo Maldini, skitne trenersparkinger og stjernespillere som ikke kan forlate klubben fort nok - man er i en ufattelig dårlig stim. 

Milan har ikke én eneste spiller i troppen som ville gått inn på laget til Barcelona, Real Madrid, Chelsea eller Manchester City. Det er en skam. Klubben har fått råtne på rot. 

Dette er også en advarsel til engelske klubber som er prisgitt gavmilde og mentalt stabile eiere. Når ting begynner å gå dårligere enn forventet og man misser ut på Champions League år etter år, kan man risikere at det ikke er noen annen vei tilbake, og at man blir en evig middelmådighet.

 

Rodgers feighet er ikke problemet


Liverpool-manager Brendan Rodgers. Foto: Andres Kudacki / AP scanpix

Følg bloggen på Facebook! www.facebook.com/fusialt

Av Øyvind Garnes Loftheim

Liverpool-manager Brendan Rodgers høstet mye kritikk da han ikke stilte med sin antatt beste ellever mot Real Madrid i Champions League. Ikke bare ble det snakket om at Rodgers gjorde skam på Liverpools stolthet, men at det også kunne være mot reglene å ikke stille sitt beste lag i Champions League. Det første argumentet står fortsatt, mens det andre er avkreftet av UEFA - kravet er at de beste spillerne skal være med i troppen, ikke nødvendigvis i startoppstillingen. 

Nå har nok ingen fasiten, men det er nok ikke umulig at Liverpool sparte nøkkelspillerne mot Real Madrid fordi de uansett så på kampen som tapt. På denne måten kunne man hvile spillerne til de enda viktigere Premier League-kampene som kommer på rekke og rad. Et annet interessant moment er jo at Liverpool, ved å ikke stille sitt sterkeste lag, kunne skylde på en redusert førsteellever dersom de ble utklasset i målprotokollen.

At Liverpool, med alt av historie den klubben har, skulle gi fra seg seieren mot en av de største europeiske rivalene på walkover, går selvfølgelig ikke upåaktet hen. Det har jeg full forståelse for - i fotball er alt mulig, og Liverpool burde i alle fall forsøke. 

Det jeg synes er det største problemet oppi det hele, er hvordan det kan ha seg at Liverpool, i verdens største klubbturnering, kan tillate seg å tape en kamp på denne måten. 

Fasiten hittil er skummel for Rodgers; laget hans har tapt tre av fire kamper i Champions League-gruppespillet. De står dermed med stakkarslige tre poeng av tolv mulige. 

Tabellen til UEFA.com ser slik ut: 


Skjermbilde, UEFA.com. Direktelink

Liverpool ligger altså på tredjeplass, á poeng med Ludogorets, tre poeng bak Basel, og ni poeng bak suverene Real Madrid. To kamper gjenstår for engleskmennene - borte mot Ludogorets og hjemme mot Basel. 

Om alt går etter planen, slår Liverpool Ludogorets, Champions Leagues store overraskelse, men likevel svakeste lag, mens Basel taper sin neste kamp, mot Real Madrid. Dermed står lagene likt før siste runde, der Liverpool gjester Basel på Anfield. Ved seier går Liverpool videre, ved tap eller uavgjort (på innbyrder oppgjør) går Basel videre. 

Begge de kommende kampene er oppgjør som Liverpool skal vinne. Mot Ludogorets bør det gå relativt greit, og mot Basel skal man klare å hanke inn seieren ved en normalt god forestilling, selv om Basel har hevdet seg bra i Europa de siste årene. 

Og da må jeg stille spørsmålet: Hvordan i alle dager kan det ha seg slik at Liverpool er favoritter til å gå videre i Champions League etter å ha tapt 3 av 4 kamper i verdens beste klubbturnering? 

Jeg synes det er en svakhet at turneringen ikke straffer dårlige resultater på en hardere måte. Liverpool har tapt / fått bank i sine to kamper mot Real Madrid, men kan likevel komme seg videre. Liverpool hadde tapt to av tre kamper, men kunne likevel tillate seg å spille med reservene på Santiago Bernabeu mot Real Madrid. Det er ikke Brendan Rodgers feighet som er problemet, det er UEFAs organisering av turneringen. 

Taper du tre av fire kamper i VM, så må du pakke kofferten og dra hjem. I VM har man gjerne råd til ett feilskjær i gruppespillet, men så er friminuttet over. Det skaper en enorm nerve. I CL kan du tape halvparten av kampene i gruppespillet og halvparten av kampene i utslagsrundene, og likevel komme til finalen. 

Jeg forstår at UEFA vil ha de beste lagene med videre, men jeg er ikke så sikker på produktet tjener på at klubbene kan halvsove seg gjennom gruppespillet. 

Derfor bør Sokolowski vrakes


Tomasz Sokolowski. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Følg bloggen på Facebook!

Egentlig burde Branns sjebnekamp mot Haugesund neste helg være mandagens store snakkis, men Tomasz Sokolowski har stjelt alle overskrifter etter søndagens tippeligarunde. 

Til VG uttalte han nemlig at: «Jeg kan plutselig stå på blank goal, dempe ballen og vurdere om jeg skal trille den over streken eller ikke.» 

For oss som ikke var tilstede i mixed-zone, der intervjuene etter kamp foregår, er det umulig å si om det hele var sagt med en fleipete tone, et smil, eller lignende. Det er svakheten med tekstintervjuer. Kroppsspråk, ansiktsmimikk og toneleie forsvinner når journalisten omgjør et muntlig sitat til en setning i en avis. 

Bakgrunnen for det hele er at Stabæk spiller årets siste kamp borte mot Sogndal. Taper Sogndal den kampen, rykker de direkte ned, mens Brann får spille kvalifisering. Brann skal spille en vanskelig bortekamp mot Haugesund. Brann har to poeng mer enn Sogndal, og to mål til gode på Sogndal hva målforskjell angår.  

Som et krydder i det hele, har Sokolowski en fortid i Brann. I vårsesongen ble han lånt ut fra Brann til Stabæk, og i sommer ble han fristilt fra kontrakten med bergenserne. Da signerte han for Stabæk. 

Uttalelsene kan være en reaksjon på det tilsynelatende bitre bruddet med rødtrøyene. En reaksjon som kan være forståelig, men uttalelsene til midtbanespilleren er selvfølgelig problematisk. Ikke bare er det dårlig gjort overfor arbeidsgiveren, Stabæk, som har mange tabellplasseringer å spille om, men det er også et klart brudd på fotballens prinsipp om at man skal gjøre sitt beste for å vinne kampene. Jeg vet ikke hva definisjonen på kampfiksing er, men jeg vil tro at å ikke gjøre sitt beste er noe av det nærmeste man kommer. (Om man får penger eller ikke for å tape kamper med vilje er helt urelevant). 

Nå har jeg ingen tro på at Tomasz Sokolowski på noen måte vil prøve å påvirke resultatet i favør Sogndal, men det er uttalelsene som er problematisk. Det er veldig ofte langt fra å si noe til å faktisk gjøre det, men sett i lys av kampfiksingssaken som var dagsaktuell senest i forrige uke, er en slik uttalelse fra en så profilert spiller selvsagt utrolig problematisk og uheldig. 

Heldigvis har også Stabæk sett dette, og klubben har tatt sterk avstand fra spillerens uttalelser. Det er glimrende håndverk av klubbledelsen. 

Problemstillingen med at noen klubber vil ha enorm motivasjon for å vinne, slik Sogndal vil ha, mens andre klubber ikke har like mye å spille om, som Stabæk, vil vi sannsynligvis ha hvert eneste år. Det ligger i fotballens og tabellsystemets natur, og vi er alle klar over det. Men at en spiller faktisk skulle gå så langt som å uttale til VG at han kunne tenke seg å påvirke resultatet til fordel for motstanderlaget, trodde jeg aldri vi skulle få oppleve i Norge. 

Jeg håper og tror at Stabæk velger å vrake Sokolowski til denne kampen. Han er nødt til å gi 100 prosent nå som dette har eksplodert i media, men ved å droppe spilleren unngår man unødvendig spekulasjon. Det vil gange både Stabæk, Brann og Tippeligaen, men først og fremst Tomasz Sokolowski selv.